Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Tidene skifter

Bommene er senket på Den tredje vei. Bruleggingen ble brutt opp da Berlinmuren ble brutt ned. Er NATO-motstandere blitt verneverdige, nå som alle vil være med i alliansen? En dimensjon er i all stillhet blitt borte i vår hjemlige sikkerhetspolitiske debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ledende politikere i Sosialistisk Venstreparti som Erik Solheim og Kristin Halvorsen er blitt NATO-tilhengere som støtter utvidelsen av alliansen østover. De støtter også en aktivistisk linje der NATO-styrker kan settes inn for å hindre folkemord og overgrep. De får en viss motbør av partiets museumsvoktere som synes å mene at NATO i noen grad skal styres av FNs sikkerhetsråd, men den knallharde striden som førte til at NATO-motstanderne ble ekskludert av Arbeiderpartiet og drevet inn i stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti, er i dag avblåst.

  • Utviklingen kunne tatt en annen vei da den kalde krigen endte med seier for Vesten. Warszawapakten falt sammen da Mikhail Gorbatsjov ønsket regimet i Øst-Tyskland god tur på veien til historiens skraphaug. NATO ble opprettet i 1949 som et bolverk mot ekspansjonstrangen til Stalins Sovjet. Det logiske ville være å legge alliansen ned da trusselen forsvant etter 1989. I stedet vedtok medlemslandene ikke bare å opprettholde den militære alliansen, men å åpne den for medlemmer fra den tidligere østblokken. Den 12. mars blir Polen, Ungarn og Tsjekkia tatt opp som fullverdige medlemmer i forsvarsorganisasjonen.
  • Noe av det som er bemerkelsesverdig ved denne hendelsen, er at utvidelsen tiljubles av dem som tidligere var motstandere både av alliansen og av at Norge skulle være medlem. I løpet av de ti årene som er gått siden jublende tyskere gikk løs på Muren med slegge og spett, er det knapt noen som har gått inn for at NATO burde avvikle seg selv i fredens tjeneste. Jeg har heller ikke registrert noen sterk støtte til at Norge nå burde trekke seg ut. Derimot har jeg registrert at mange som tidligere var NATO-motstandere, nå er aktive bidragsytere til debatten om hva NATO-alliansen bør utvikles til i framtida. Erik Solheim er i dag kanskje den aller spenstigste og mest kreative bidragsyteren til denne debatten.
  • Anne Enger Lahnstein har plassert Senterpartiet som norsk politikks fremste motstrømsparti, men den posisjonen er tuftet på partiets motstand mot EU og EØS. I forsvars- og sikkerhetspolitikken er både Lahnstein og Senterpartiet hengivne tilhengere av NATO og norsk medlemskap. I norsk politikk er NATO-motstanden i dag uten både organisasjon og parti.
  • Dette står i en voldsom kontrast til dragkampen om linjeskiftet i norsk utenrikspolitikk som foregikk i årene etter 1945 da tilhengerne av brubyggerpolitikken i Arbeiderpartiet ble utmanøvrert av de vestorienterte, med Haakon Lie, Jens Christian Hauge og Halvard Lange i spissen. Da forsøket på å få i stand et nordisk forsvarsforbund ble avsporet og sabotert, ble alliansemotstanderne foreløpig nøytralisert, og fulgte den fremste skeptikeren av dem alle, som var Einar Gerhardsen, inn i NATO.
  • Men kravet til lojalitet mot den nye allianselinjen ble gradvis skjerpet etter hvert som frykten for storkrigen vokste utover femtitallet. Den alliansekritiske virksomheten i Sigurd Evensmo og Karl Evangs Orientering ble et stadig mer verkende horn i siden til Haakon Lie. Høsten 1960 fattet landsstyret i Arbeiderpartiet vedtak om at virksomheten i Orientering var uforenlig med medlemskap i partiet. 2. februar 1961 ble Knut Løfsnes ekskludert av av Bærum Arbeiderparti. NATO-opposisjonen dannet Sosialistisk Folkeparti, som stilte lister ved den høstens stortingsvalg. Finn Gustavsen og Asbjørn Holm ble valgt inn på Stortinget, og Arbeiderpartiet mistet sitt flertall. SF både felte regjeringen Gerhardsen og gjeninnsatte den i 1963, men Per Borten tok over etter valget i 1965.
  • I dag er Norges medlemskap i NATO verken til hinder for at Sosialistisk Venstreparti kan støtte sentrumsregjeringens utenrikspolitikk, eller sitte i en regjering utgått av Arbeiderpartiet. Er det for sterkt å si at tidene skifter?