Tidsbeklemt

En far så et barn gråte. Da ropte han på mor. Og fikk svar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For en uke siden skrev en ung pappa, Simen Tveitereid, et debattinnlegg i Dagbladet om småbarnsforeldre, tidsklemme og barnehager. Den retoriske tittelen «Hva skal vi med barn?» var ment å provosere, men Tveitereid visste trolig ikke hvilket minefelt han vasset ut i.

Ettersom jeg leste gjennom den polemiske artikkelen ble jeg ikke så mye provosert som bekymret. Uh-oh, stakkars mann, tenkte jeg. Nå kom han til å få. Det klikket i udetonerte miner i hvert avsnitt. Innen punktum var satt kunne ikke en hel bataljon mineryddere redde argumentene hans fra å bli sprengt i filler av mamma-mullaer og skolerte feminister. De må ha ledd høyt, mens de kvesset tastaturet og skrev sine drepende svar. I uken som fulgte fikk den velmenende pappa unngjelde for alle akademisk innpakkete teorier med samme konklusjon: Det er mødrenes feil alt sammen. Fedme, allergi, ADHD - alt for at grådige, selvopptatte kvinner skal gjøre karriere istedet for å prioritere det viktigste i deres liv. Barnet, som Tveitereid skrev.

Selvfølgelig har Tveitereid og andre menn - eller kvinner, for den saks skyld, rett til å forfekte et slikt samfunnssyn. Det er heller ikke overraskende at det kommer fra en ung, moderne mann. Tvert imot synes det å være en holdning som omfavnes av stadig flere i tidsklemmedebatten. Men når unge menn lar seg overvelde av farskap, bør de huske at kvinner har vært der før dem. Her er kvinner bokstavelig på hjemmebane. Og jeg sikter ikke da til bleieskift og amming, men til de harde fakta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den grad menn er disponert for å lese fotballtabeller og børsnoteringer, har kvinner sans for annen tørr statistikk. Kvinner har studert Statistisk Sentralbyrås tidsbruktabeller til øyet ble stort og vått. De vet kanskje ikke hva coilen er god for, men de vet at 43 prosent av yrkesaktive småbarnsmødre jobber deltid. De vet at småbarnsfedre jobber mer enn noen andre menn. De vet at den eneste signifikante økningen i menns husarbeid de senere årene gjelder barnepass. Og de trenger ikke ha tatt Ottar Helleviks statistikkurs for å skjønne at det pene hoppet skyldes tidligere generasjoners fravær.

Selv kvinner som bedyrer at de ikke er feminister, vet også ett og annet om feministisk teori; om maktstrukturer som hindrer likestilling til tross for at holdningene synes å være på plass. Når de da åpner avisa en lørdag formiddag og leser en ung manns anekdotiske bevis på barnemishandling - barna står i porten og roper på mor - vet de at han ikke har skjønt det. At han har oppdaget en verden som er fremmed og overraskende for ham.

Det personlige er det politiske, sa kvinner da feminismen fikk sitt gjennombrudd. Det personlige skulle nettopp ikke løsrives fra resten av samfunnet. Tveitereid så ett barn rope på mor og konkluderer at alle barn er forsømt av mødrene sine. Han kunne spurt seg hvorfor barn fortsatt roper på mor.

FARSKAP BLE MORSKAP: Kvinner har moret seg over en fars bekymring for barnehagebarn.