Tigere og tiggere

Tigrene i Sørøst-Asia er i løpet av noen høstuker redusert til tiggere. Nå har de stolte sørkoreanerne gått til Det internasjonale valutafondet og bedt om hjelp for å komme ut av landets finanskrise. Landene i Sørøst-Asia, som var ventet å stå for over halvparten av den økonomiske veksten i verden, er plutselig avskrevet som investeringsområder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pessimistene snakker allerede om nedsmelting av økonomien; økonomisk sammenbrudd. De frykter at økonomien i Indonesia, Thailand, Korea og Malaysia vil falle som dominobrikker og til slutt velte den økonomiske supermakten Japan. Det hjelper lite at sentralbanksjefer og topppolitikere advarer mot frykt og overreaksjoner. Økonomiske kriser utløser panikk. En mann som har spilt skjorta av seg på børsen i Seoul, satser ikke underbuksa i Singapore.

  • I Japan forsøker de så godt de kan å redde ansiktet. Det kan føre til at de kriserammede japanske bankene setter press på bedrifter i Korea, som igjen kollapser og sender japanske finansinstitusjoner videre nedover krisespiralen. Sørøst-Asia kan i verste fall få en gjeldskrise som setter hele regionens økonomiske utvikling alvorlig tilbake. Vi kan kanskje få se flere gråtende japanske direktører i åra framover, og vi bør kanskje felle en tåre selv. Bare tanken på at japanske banker må selge unna sine amerikanske statsobligasjoner får sentralbanksjefer over hele verden til å skjelve i buksene.
  • Japanerne skjelver allerede, og både finansministeren og sentralbanksjefen har gått ut og forsikret småsparere og investorer om at bankinnskuddene er sikre og økonomien solid. Så sterkt vi kan oppfordrer vi folk til ikke å la seg villede av grunnløse rykter, heter det i finansminister Hiroshi Mitzusukas erklæring. «Now is the time to buy!» sa salig president Herbert Hoover etter børskrakket i New York i 1929. Problemet er at når politikere mener det er nødvendig å berolige et nervøst marked, skjønner markedet at nå er det virkelig fare på ferde. Det skremmer kanskje også litt at regjeringsmedlemmene i Malaysia har fått beskjed om å feriere i hjemlandet for å spare hardt tiltrengt utenlandsk valuta.
  • Finanskrisen i Sørøst-Asia kommer etter en langvarig oppgangsperiode. Da er problemet at ingen ser åpenbare svakheter i økonomien. Det er få som bryr seg om gjelda når salg og fortjeneste går i taket. Det er først når stagnasjonen kommer at bankdirektørene kremter og minner om at lånet kanskje bør nedbetales noe. I Sør-Korea har bankene vært ekstremt hyggelige, og utviklingen av et sunt finanssystem er blitt liggende etter i den voldsomme økonomiske utviklingen. Industrikonglomeratene har dyttet gjeldsbomber under teppet. De har hatt full kontroll over det meste av landets økonomiske og politiske liv, men mindre kontroll over mafiaen.
  • Den sittende presidenten har gjort et par halvhjertete forsøk på industrielle og økonomiske reformer. Nå vil Det internasjonale valutafondet kreve omfattende reformer. For Sør-Korea vil det bety omstillinger, arbeidsledighet, uro og opptøyer. Flere tusen er allerede satt på porten ved de store skipsverftene, og mange av dem ser langtidsledighet i øynene. Det er liten trøst for dem at folk sulter i «arbeiderparadiset» Nord-Korea.
  • Krisen i Sørøst-Asia kan selvfølgelig bli kortvarig nettopp fordi bobla sprakk relativt tidlig. De fleste av landene er sterke industriland med avansert teknologi, høy utdannelse og solid infrastruktur. Dersom de tar krisen på alvor og tilpasser økonomien til virkeligheten, kan landene kanskje blomstre videre med mindre vekst. Men tilbakeslaget er et varsel om at ingen oppgang varer evig. Selv om vi nå har begynt å tro det også i Norge.