Tigging som u-hjelp

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tigging: I land vi ikke pleier å sammenlikne oss med er tiggere en del av samfunnet med rett til en skjerv av de rikes overflod. I Romania har tiggere fremdeles en plass i det religiøse verdensbildet: Ved å gi til tiggere øker man sine sjanser på den ytterste dag. «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» I Norge er fattigdomsbekjempelse i hovedsak overtatt av fellesskapet og staten – og godt er det, mens almisser til fattige i fjerne land organiseres av frivillige organisasjoner. Fordelen ved dette systemet er selvfølgelig både at givere og mottakere anonymiseres, og at skammen både over å være rik og å være fattig blir mindre synlig.

Det er fint at vi bekjemper for store sosiale ulikheter og at vi blir forlegne i møte med fattige, men det blir trist når det er de fattige som må bære byrden av denne skammen. Jeg snakker om utenlandske tiggere som deler av pressen og enkelte politikere med jevne mellomrom betegner som noe som må renskes ut av våre velordnede bygater. Det at de er utenlandske er en viktig faktor i fordømmelsen. Vi har kontroll på vår egen fattigdom, mens de rumenske tiggerne mistenkeliggjøres på alle mulige måter. Det ser ut til å være politisk vanskelig å forby tigging generelt, så i stedet knyttes rumenske tiggere til trafficking, vinningskriminalitet og uorden. Kan man definere dem som offer for kriminalitet eller som utøvere av kriminalitet kan man utvise dem.

Men hva i all verden er det de gjør som er så provoserende? De aller fleste sitter der med koppen sin eller strekker hendene fram i bønn. Det er frivillig å gi, man kvitter seg i høyden med noe lommerusk som man ellers ville brukt til en pakke tyggegummi eller en brus. Hvor kommer indignasjonen fra? Jeg kjenner fornuftige folk som blir rasende og føler seg forulempet av tilstedeværelsen av tiggere, fordi de utfordrer deres sans for rettferdighet og likeverd. Samtidig utfordrer tiggerne vår forestilling om hva som kan byttes mot penger: Arbeid, tjenester og gjenstander, men ikke velsignelser og takknemlighet. Varelogikken gjennomsyrer så til de grader samfunnet at det regnes som umoralsk å gi, men moralsk å kjøpe (jamfør = Oslo osv.).

Det er tre gode grunner til å støtte tigging:

For det første er tigging en effektiv fattigdomsbekjempelse og u-hjelp. I stedet for å sende penger gjennom mange ledd der de rike får det meste av kaka (Romania er som kjent gjennomkorrupt), går almisser direkte til de trengende.

For det andre er tigging en ressursvennlig redistribusjon. Litt av det overflødige lommerusket vi ikke trenger, fordeles til folk som trenger det uten at det koster oss eller samfunnet noe vesentlig.

Og for det tredje synliggjør tiggerne den økonomiske ulikheten som finnes i Europa, i verden – og i Norge, men som er skjult for de fleste i hverdagen.

Til opprørte politikere og politimestere: Vi er en stor skare av uorganiserte frivillige givere som har for mye penger som vi gjerne deler med trengende.