Til å dø for

Den som leter etter en politiker på pidestallen, finner neppe annet enn potteskår på gulvet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VÅR TUR NÅ.

Etter en valgkamp der politikerne har kastet stikkord på hverandre: unga våre, de gamle, skattelette til de rikeste, skole, mer penger til kommunene, TV-millioner og trikken, sto partilederdebatten igjen - så var det vår tur. Vi skulle lene oss tilbake i sofaen og si at vi gidder ikke. Vi blir hjemme. For det er velgerens privilegium i demokratiet å bli hjemme, en måte å si fra på, varsle om at nå må noen ta seg sammen, ellers råtner folkestyret på rot.

VI HAR BAK OSS

en måneds kurtise fra elskovssyke ordførere og medietrente toppolitikere med ulik appell i TV-manesjen. Vi har trillet terning og kåret vinnere og tapere, et støyende ritual annethvert år omkring en styreform som har unndratt seg debatt, så enige er vi om at den er verdens beste. I demokratiet er folket konge og de folkevalgte våre ombudsmenn i prinsippet. I virkeligheten er makten fordelt etter helt andre prinsipper og ombudsmennene har ikke større tillit enn en middels telefonselger, viser det seg når maktens institusjoner blir utredet. Den som leter etter en politiker på pidestallen, vil neppe finne annet enn potteskår på gulvet. Det heter maktkritikk, politikerforakt, eller «mobbing», når statsminister Bondevik snakker. I alle fall handler det om en trivialisering av politikken til hverdagsbruk, der kampen om virkelighetsbeskrivelsen bølger mellom aktører med svært ulik gjennomslagskraft i offentligheten.

INNTIL DRAPET PÅ

den svenske utenriksministeren Anna Lindh, natt til torsdag, plutselig minner oss om at demokrati er mer enn et ord som rimer på utågåpåski. Demokratiet er med ett noe sårbart, utsatt, en umistelig verdi, noe langt mer enn virtuelle valgdueller med høye seertall og en programleder som skal vinne kanalkampen. Demokratiet forutsetter direkte deltakelse fra politikere av kjøtt og blod som hevder kontroversielle standpunkt i møte med en engasjert og ofte provosert offentlighet. Derfor har svenskene besluttet å gjennomføre folkeavstemningen om euroen søndag, som en hyllest til Lindh og demokratiet. Likeså går den avsluttende euro-debatten i TV, men «utan polemik, för att ära Anna Lindh», som hennes kolleger uttrykker det av frykt for at en politisk diskusjon skal oppfattes som upassende krangel. Drapet på Lindh kan føre til historiens største valgframmøte i Sverige, der demokratiets sårbarhet etter drapet på Olof Palme igjen truer nasjonens identitet.

OG FORDI VI STÅR

svenskene så nær, vil trolig drapet påvirke også norske velgere gjennom kommunevalget, som med dette har fått flere never dødens alvor slengt på stuebordet ved siden av fjernkontrollen og posen med potetgull. Det er ikke bare at politikerne kan få en ny og midlertidig status som demokratiets helter, aner det meg. Selve styreformen, verdens beste, som lekker makt i alle ender og gjennom år har forvitrer foran våre øyne i all sin forutsigbare kjedsommelighet, er med ett tilbake som vår sivilisasjons fornemste garantist for nettopp det forutsigbare og kjedelige, det misunnelsesverdig trygge og mette.

DET ER RIMELIG

hvis et drap på en av «våre» politikere vekker folk på alle nivåer til politisk forsvar for vårt åpne samfunn og tryggheten i det offentlige rommet som er forutsetningen for bred politisk deltakelse. Det er derimot ikke sikkert at bevisstheten om også velgernes ansvar for den verdifulle politiske meningsbrytningen varer hele veien fra varehuset NK og fram til neste valg. Det er mulig at når drapsmannen er tatt og politiet har oppgradert sikkerhetsrutinene, så går tida ganske fort fram til vi igjen overlater til politikerne og programlederen å holde liv i debatten i bytte med terningkast tre. Det ville etter min mening være synd for demokratiet, som mest av alt fortjener demokratisk deltakelse i form av en styrket politisk samtale.

DIREKTE DEMOKRATI

er et tilleggsgode stadig flere land har innført i sine representative demokratier. Vi kjenner det som rådgivende folkeavstemninger initiert av politikerne, i andre land har folket adgang til å beslutte hva som skal opp til avstemning. Drapet på Anna Lindh har økt bevisstheten om verdien av det åpne samfunnet, sikkerheten for enkeltmennesket og demokratiets ukrenkelighet. Det ville være en utilgivelig unnlatelse om vi ikke benyttet anledningen til å tenke nytt for å øke det demokratiske innholdet i en styreform mennesker dør for.