Til Abels pris

I dag utdeles Abel-prisen - matematikkens Nobelpris til amerikaneren Peter Lax. Norge står på matematikkens verdenskart en stakket stund.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LANGS KARL JOHANS gate henger det bannere. Det flagger i byen og på havna. Og foran Universitetets aula ligger den røde løper. Aldri har matematikkens Nobelpris vært så synlig i gatebildet som i år. Og det er bra, for uten noen synlige tegn på at verdens matematiske øyne er rettet mot vår lille hovedstad langt mot nord, ville verken vi eller de der ute ha visst at en stor begivenhet i den naturvitenskapelige del av vitenskapssamfunnet skjer når kronprins Haakon i dag tildeler årets Abel-pris til den amerikanske matematikeren Peter Lax.

IKKE SKAL JEG våge meg på noen bedømmelse av den beslutning som juryen under professor Erling Størmers ledelse har fattet. Matematikk er ikke som Idol-sang egnet til folkeavstemninger. Matematikk er heller ikke som en idrettsprestasjon, og selv Abel-prisen på seks millioner kroner, er jo bare som en dobbel månedslønn for en høyt gasjert fotballspiller. En Nobelpris i fred eller litteratur er også en premiering av eliteprestasjoner, men de kan diskuteres. En eliteprestasjon i matematikk er av en annen kategori. Som ellers i vitskapssamfunnet må prestasjonene her primært vurderes av likemenn, så får vi andre nikke og beundre.

PETER LAX får prisen det året som er kalt fysikkens år. Det er året da vi har feiret Albert Einsteins relativitetsteori fra 1905 og markert 50 år for hans død i 1955. Vi har fått repetert verdens vakreste likning - e=mc2. I Norge har vi dessuten fått en forskningsmelding som forplikter våre myndigheter til å prioritere naturvitenskapelig forskning i åra som kommer. Det ligger rett nok et nytteperspektiv til grunn for det. Men det er også et merkelig paradoks i vår tid at mens vi aldri har vært så avhengig av naturvitenskap og aldri har omgitt oss med så mange ting i hverdagen som har sitt utspring i matematiske beregninger, så har naturvitenskap og kanskje nettopp matematikk ikke stått så svakt i folks bevissthet i nyere tid. Skolebarn skyr matte, på universiteter og høgskoler får de ikke nok kvalifiserte studenter. Dagens unge vil helst studere humaniora eller samfunnsfag der de lærer å sette naturviterne til veggs for deres forsøk på å ta nakketak med gudene i sin vitenskap.

PETER LAX får prisen for sine nyskapende bidrag til teorien for og anvendelsen av partielle differensiallikninger, samt for beregning av deres løsninger, heter det i meldingen fra prissekretariatet. Han har laget teoremer og skjemaer, og ikke er det lett å vite hvor de dukker opp i vår egen hverdag. Kanskje betyr det noe for norsk vitenskap? I alle fall er det slik med matematikk at den mest abstrakte og virkelighetsfjerne tenkning og grenseløse fantasi og kreativitet plutselig dukker opp som matnyttige ting på mange livsområder. Derfor må det matematiske og naturvitenskapelige miljø hegnes om også her i landet. Og vi har ingen grunn til å skamme oss over at vi har fostret internasjonale giganter som Niels Henrik Abel og Sophus Lie. Snart vil kanskje prisen også gå til en nordmann?