Til de dristige

Politikk er det meningsmålingene sier er mulig. Alt annet er uansvarlig. Eller?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SAKTE, MEN sikkert er det politiske landskapet i Norge endret. Det er bygget bruer over avgrunnene, skogen er hogget ned (så ingen skal gå seg vill), tornekratt er fjernet og kommunikasjonene dramatisk forbedret. I denne Disney-utgaven av Norge er hele landet en smilende hage uten bratt fjell og bratte mennesker. Bak forvandlingen står de politiske landskapsarkitektene: Konsulentene, meningsmålerne, medierådgiverne, stylistene, journalistene og markedsanalytikerne. Politikk er blitt en kalkulert middelvei og folket en meningsmåling. Det er derfor det knapt er mulig å høre forskjell på finansminister Per-Kristian Foss og finansminister Kristin Halvorsen. Og enda er det noen som lurer på hvorfor Frp gjør det så godt på meningsmålene.

ANDERS LANGE stiftet sitt eget parti i 1973 og møtte fram til sin første TV-debatt med et vikingsverd og ei flaske egglikør. Han kom ikke fra noen politisk motesalong, men det gjorde heller ikke Langes politiske motstandere: Trygve Bratteli, Finn Gustavsen, Kåre Willoch og Odvar Nordli. Ingen av dem kunne vite at de var siste generasjon før markedspolitikerne gradvis overtok scenen. Anders Langes teatralske ekstremisme var nødvendig for å få oppmerksomhet i et landskap med sterke personer og partier. I dag holder det at etterfølgeren Carl I. Hagen løfter telefonrøret i sitt ferieeksil i Spania. Hva var det som skjedde?

SLIKT KAN selvfølgelig ikke tid- eller stedfestes. Men det kan være liten tvil om at folkeavstemningen om EU i 1972 var et vendepunkt for bruk av målinger i politikken. Gradvis ble det utviklet en ny type profesjonalitet som langt på vei har erstattet partiapparatet. Tidligere skulle partiapparatet både fange opp strømninger i folket og meisle ut en ny politikk. Nå er det ofte redusert til en forsamling som skal applaudere den politikk lederne har kokt sammen med god konsulenthjelp. Det koket handler om å finne meninger og løsninger som er brede nok til å slå an i befolkningen og som samtidig er pakket inn slik at de bekrefter profil.

NÅR PARTIENE bruker de samme analysemetodene og alle skal hente sine velgere fra det politiske sentrum, sier det seg selv at forskjellen på Ap og Høyre blir like markant som mellom Coca-Cola og Pepsi Cola. Derfor er det totale fravær av politisk risiko typisk for utspill fra såkalt ansvarlige politikere. Legg for eksempel merke til hvordan arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen nå forsøker å omdanne integreringspolitikken til et pågående seminar hvor det er viktigere at alle blir hørt enn at noe blir gjort. Det Hanssen har fått i fanget er nemlig et minefelt og nesten uansett hva han gjør vil det gå galt - på meningsmålingene.

POLITIKERNE er altså fanget i sin egen konstruksjon. Som instrument har markedsundersøkelser og meningsmålinger et innebygd metodeproblem som står i loddrett motsetning til levende politikk. De kan bare registrere holdninger til kjente problemstillinger. Meningsmålinger er ikke drømmefangere. Bare i meget beskjeden grad kan de si noe om menneskenes forventninger, og knapt noe om framtida. Derfor blir visjoner og store reformer skremmende og fylt med risiko, selv om de også lokker og kan være politisk lønnsomme. For sikkerhets skyld kan det være fristende å redusere styring til politisk administrasjon.

TEGNENE ER tydelig i Stoltenberg-regjeringen. Før valget garanterte Jens at en flertallsregjering skulle få slutt på rot og kaos. Så langt har vi sett lite til den handlekraft velgerne ble lovet. I stedet virker det som om valgkampen 2009 er i gang. Frp dominerer meningsmålingene og hver gang regjeringen ser seg nervøst til siden, får den øye på Siv Jensen i lett galopp. Alle sier Frp\'s framgang skyldes at partiet alltid snur kappen etter vinden, at Hagen og Jensen er toppen av opportunisme. De synes å ha glemt hvor mange år Frp gikk mot strømmen før de klarte å snu den.

POLITIKERE leser sjelden lyrikk. Jeg anbefaler likevel diktet «Til de dristige» av Olaf Bull. Her forteller vår store lyriker hvordan det går med dem som frykter sjansen og som mangler «rovdyrblodets flom». Med dem går det ille. De ender i elvens slam.