Til Europas beste

Også Tony Blair bidrar til en ny dreining i EU. Ved å bestille europeiske raketter og cargofly i stedet for amerikanske gir han en ny giv til det europeiske markedet. Det er et klart engasjement for en «forsterkning» av Europas forsvarsmuligheter, sier Storbritannias forsvarsminister Geoffrey Honn. Selv med en svak euro er EU på marsj. Intet kunne passe franskmennene bedre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De forbereder seg til å ta over presidentskapet etter Portugal og vil prøve å få impregnert sine visjoner om hvilken retning EU bør ta. President Jacques Chirac og statsminister Lionel Jospin har begge ytret seg om hvordan EU bør komme nærmere folket.

  • Et problem er at begge vil styre Frankrikes EU-diplomati i de neste seks månedene. Ifølge grunnloven er det presidenten som har det siste ordet når det gjelder utenrikspolitikk, men Jospin vil ikke så lett gi slipp på muligheten til å forbedre sitt internasjonale image. Begge har samme ambisjoner. Jacques Chirac vil ha et «folkenes Europa, til borgernes tjeneste», mens Jospin forklarer at Europa ikke må bli «en internasjonal kommersiell klubb».
  • Jospin vil gjerne ha det til at presidenten taler mens han selv handler, men det er en sannhet med modifikasjoner. Chirac er sjefen for den franske delegasjonen og skal i det øyemed reise til alle medlemslandene. Men EU ser ut til å tolerere dette tohodete diplomatiet, som bedyrer å tale med én stemme.
  • Frankrike mener at tida er inne for å relansere EU. Franskmennene ønsker et EU «av kjøtt og blod». De vil se konkrete avgjørelser med hensyn til arbeidsledighet, økonomisk vekst, sikrere ernæring, kontroll av maritim transport og visse skattespørsmål. De ønsker mindre teknokrati og utvidet demokrati.
  • Mot slutten av det franske presidentskapet skal tre viktige avgjørelser tas i Nice om kommisjonens størrelse og komposisjon, om stemmeavgivningen i ministerrådet og om det forsterkede samarbeidet i et EU med 27 medlemmer. Selvfølgelig må det også gjøres noe med euroen, og det snarest mulig. Tanken om at enkelte land kan gå lenger og fortere enn andre, er også sterkt fremme i bildet i de franske forberedelsene.
  • Så langt hadde Paris kommet da Tysklands utenriksminister Joschka Fischer lanserte sin «private» idé. Forslaget om å gradvis danne en føderal europeisk stat som støtter seg til de enkelte nasjonene, er en direkte appell til Tysklands franske partner. Fischer ser for seg at EU i så fall skulle få en direkte valgt president, en grunnlov, en regjering og et parlament.
  • Men dette initiativet kan ikke bare komme fra Tyskland. Det må i det minste være tysk-fransk, og selv det er ikke nok. De reserverte reaksjonene i Storbritannia gir en klar pekepinn om det. EU-skeptikerne vil uansett ikke ha noe av en superføderal stat dominert av Tyskland og «dets franske puddel», slik Tory-partiet uttrykker det. Tony Blair er mer moderat, men advarer mot et Europa med to hastigheter.
  • Fischers forslag møter stor velvilje i Frankrike. Utenriksminister Hubert Védrine synes det tegner et langsiktig perspektiv og at forslaget er ambisiøst. Han sier samtidig fra at det ikke vil bli tatt opp i Nice i desember. Det kan ikke gå så fort. Men det var på høy tid det kom et slikt forslag, som i hvert fall kan diskuteres.
  • Med 12 nye medlemmer er EU på vei mot bare å bli en frihandelssone. EU er på mange måter inne i en krise. Euroen, som dessuten er farlig lav, har ikke mobilisert opinionen som i mange av EU-landene ikke er særlig positiv overfor ytterligere utvidelse. EUs strukturer, som opprinnelig var ment for seks land, er i ferd med å lammes, og det politiske EU eksisterer omtrent ikke. Franskmennene og britene forsøker å danne et eget EU-forsvar, og den britiske avgjørelsen om å kjøpe europeisk, kom på et strategisk tidspunkt. Selv om Fischers forslag var diktert av delvis innenrikspolitiske hensyn, gir det i hvert fall ny giv til det viktige fransk-tyske samarbeidet i Europa. Sammen med Blairs beslutning og en dobbel fransk iver kan det bli til EUs beste.