Til «horas» beste?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PROSTITUSJON: For 30 år siden hadde radikale kvinner aksjoner på «strøket» i Oslo for å identifisere prostitusjonskunder. Målet den gang var å synliggjøre kjøperen og hans ansvar. Aksjonen ble ikke tatt godt imot blant kvinnene som solgte seksuelle tjenester. Mange feminister skjønte ikke hvorfor – det var jo godt ment. De ville jo bare kvinnenes beste.

Nylig aksjonerte Sosialistisk Ungdom på samme vis. Dagbladet var villig rapportør og leverte tre sider med iscenesatt forargelse i søndagsavisa helgen etter, tilsynelatende uten motforestillinger eller tanker om at man bør nærme seg dette markedet med en viss fingerspissfølelse.

Vi har fått en ny rettstilstand med fra 1.januar. Det er blitt forbudt å kjøpe sex. Ingen trodde vel at lovendringen ville bli gjennomført uten at selger ble rammet, selv om hun ikke gjør noe ulovlig. Politiet har intensivert sitt arbeid ved å uroe miljøet. Målet har, uansett retorikk, vært å ødelegge markedet.

Et alvorlig, underkommunisert fenomen er at vi alle inviteres til å identifisere prostitusjonsforekomster. Ved en politiaksjon i februar hadde VG Nett en link: «Har du tips om sexsalg? Kontakt VGs reporter her.» Utleiere, hotellpersonale og bareiere oppfordres til å kaste ut kvinner de tror selger sex. Vi er tilskuere når TV-kameraene følger politiaksjoner eller når Dagbladet dekker SU-politikernes aksjon. Slik forsterkes det stigmaet som ligger på kvinnene. De er i alle tilfelle i sentrum for oppmerksomheten.

Loven har legitimert en sterkere sosial kontroll av hele miljøet. SU-aksjonen bidrar til mer kontroll. Er det ønskelig at det sivile samfunn skal ta en så offensiv rolle? Få stiller spørsmål ved personvern og beskyttelse av kvinnenes personlige integritet. Ser vi også et rop på mer legal kontroll? Loven er knapt 5 måneder gammel og allerede roper SUs leder på streng bruk av fengselsstraff. Det kan være på sin plass å minne om at 80-tallets feminister gikk imot fengsel som reaksjon. De hadde da også satt spørsmålet inn i en helhetlig kriminalpolitisk analyse, noe som synes fraværende i SUs aksjon.

Samfunnet har en lang historie med å disiplinere kvinner gjennom å skape et skille mellom ærbare og ikke-ærbare kvinner: madonna og hore. Det viktigste middelet har vært å identifisere «horene», gjerne gjennom markører som brennmerking, klesdrakt eller regler om hvor de får vise seg. I dag er stigmaet mer subtilt, men det er påfallende at mange feminister markerer avstand til «horene». Vi gjør alle til ofre, forarges over at noen kan tro at «vi» er horer, føler medynk og ubehag. «SU-jentene hadde ikke sett for seg at de selv ville bli kontaktet av horekunder bare ved å gå langs gata i lite utfordrende, normale klær», skriver Dagbladet. Feministisk leder i SU føyer til: «Jeg har følt meg fin i ny kjole i hele dag, nå føler jeg meg bare helt jævlig». Som om påkledningen skulle være et vern mot å bli tatt for å være «hore».

Nå ser jeg at SU har tatt selvkritikk på dette punktet: «Vi var kanskje litt naive.» Det er fint; ungdomspolitikere som er villig til å gå i seg selv offentlig er en sjelden vare. Men utfordringen ligger i å gå litt lengre i analysen: Undersøke hvorfor radikal feminisme har så vondt for å inkludere og lytte til de kvinnene som ikke erklærer seg som ofre. Tenke igjennom hvorfor slike aksjoner ikke møtes av jubel fra de gateprostituerte.

Hva med å lytte til de prostituerte først? Kan det hende at aksjonene og presseoppfølgingen ytterligere marginaliserer de som selger? Jeg vil påstå at prostitusjonsfenomenet har blitt en arena hvor kjønnspolitiske slag utkjempes mens de prostituerte selv bare blir tildelt rollen som negative eksempler. De får verdi først når de blir «angrende syndere» eller objekt for rehabilitering.

Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Jeg skulle ønske at vi fikk en mer dyptgripende debatt om feminismens forhold til «hore/madonna»-mytene. Radikal feminisme fortjener en diskusjon om vi, i det godes tjeneste, fortsetter å sette «hora» i skammekroken.