Til kvinnens pris

Christian Ringnes vil lage skulpturpark i Ekebergskråningen. Da minnes jeg Dagbladets kraftige motstand mot Vigelandsparken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Alle som har mye, bør gi av sitt overskudd», mener eiendomsmagnaten og småflaskesamleren Christian Ringnes. Han er, blant mye annet, mannen som reddet Ekebergrestauranten fra å bli en ruin og deretter motbeviste Bagatelle-sjef Eivind Hellstrøms tommelfingerregel om at jo bedre utsikt en restaurant har, jo dårligere er maten. Men Ringnes tenker enda større. Han vil lage en skulpturpark til kvinnens pris i skråningen rundt Ekebergrestauranten, der folk i generasjoner har tømt mange av de flaskene Ringnes samler på.

Det har lenge vært forholdsvis stille om disse planene. Men i forgårs var den plutselig tema i NRK P2s Kulturnytt. Foranledningen var et innlegg i Dagsavisen av billedkunstner og listekandidat for Venstre i Oslo, Ståle Sørensen. Han vil gjerne ha en skulpturpark på Ekebergskrenten, men han frykter at Ringnes har fått altfor frie tøyler til å utforme det ca. 250 mål kommunalt eide området rundt restauranten. Sørensen vil bl.a. ha et kunstnerisk gjennomarbeidet prosjekt med full åpenhet og faglig begrunnede innkjøp i henhold til et offentlig regelverk. Sørensen viser til at det er planlagt en gondolbane fra Bjørvika opp til Ekeberg og at skulpturparken derfor vil få en sentral plassering og minst like stort besøk i framtida som selveste Vigelandsparken. Derfor er det viktig at kommunen, i offentlighetens interesse, holder Ringnes i ørene, når Oslos ansikt skal utformes, mener Sørensen.

Det er da jeg minnes den intense kampen Dagbladet, på kulturradikalt grunnlag, utkjempet mot Vigelandsanlegget i mellomkrigstida. Etter å ha markert en viss skepsis i lang tid, slo avisa til på lederplass sommeren 1931: Oslo kommune burde ikke bruke flere offentlige midler på å la én mann få boltre seg «i denne eksklusive vestkantpark». Vigelands planer ble karakterisert som smakløse, overlessede, krampaktige og dilettantiske. I stedet burde byen bruke sine offentlige midler til å ta et tak for det maleriske geniet Edvard Munch, skrev Dagbladet, som fortsatte å kritisere Vigelands-anlegget i krasse vendinger til langt ut i etterkrigstida.

Christian Ringnes, som er født på 50-tallet, har ikke satt seg nevneverdig inn i verken Dagbladets eller kulturradikalismens historie, og har aldri hørt om Dagbladets motstand mot Vigelandsparken, betror han meg på telefonen fra Island hvor han ferierer i det nydeligste vær (!). Men han forsikrer at han ikke er dummere enn at han forstår at han både må spille på lag med kommunen og sikre et kunstfaglig grunnlag både for selve prosjektet og for innkjøpene av skulpturer. Hans egen smak skal overprøves. Noen Vigelandspark er det dessuten ikke snakk om, sier han, for den er formet som en fransk formalpark. På Ekeberg skal skulpturene underordnes naturen. Ringnes ser mer for seg Boboli-hagen i Firenze. Den er anlagt på en skrent med en restaurant midt i.

Men tre betingelser har han satt: Den røde tråd med bare skulpturer av kvinner, må opprettholdes. Det må være et vannfall i parken. Og det må opprettes et fond som sørger for driften av parken, uavhengig av kommunens skiftende budsjetter.

Hvordan Dagbladet vil stille seg til denne skulpturparken, er meg bekjent ennå ikke behandlet på høyeste redaksjonelle nivå.