Til saken

Er de kulturradikale i realiteten konservative? Er kunstnere som skriver under opprop mot Bush moteriktige uttrykk for popvenstre? I det hele tatt: Hvem er hva?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER MULIGENS

et alderdomstegn, men denne sommeren har jeg opptil flere ganger tatt meg selv i å bla hurtig forbi debattartikler og intervjuer der det deles ut karakteristikker. I Dagbladet, Klassekampen, Dagsavisen og Morgenbladet har unge og eldre vært rause med merkelappene: om den kulturradikale som i realiteten er konservativ, om den venstreradikale som ikke er annet enn en motebevisst representant for popvenstre, og selvsagt om gjengangerne - de politisk korrekte. Som sagt, jeg blar videre, og gir meg hen til å studere dødsannonsene.

Debattene har pågått ei tid, og fikk svært beleilig, sånn rett før sommerstillheten truet, ny næring da en svenske ga ut en bok om «Popvänstern». Erik Zsiga heter han, og vil blant annet og blant andre ramme kjente kulturpersonligheter, som for eksempel dem som er mot president George W. Bush. Ettersom vi nettopp har fått en slik kulturaksjon mot Bush i Norge, vil noen mene at Zsigas påstand er demonstrert.

ALLEREDE HER

har jeg beveget meg inn i en posisjon som i sjakkspillet heter patt. Ordet er italiensk og betyr «å stå likt i spill». I sjakk innebærer det at det ikke er mulig å gå videre. Den naturlige forsettelsen på artikkelen ville jo være å komme med eksempler og dermed komme i skade for å karakterisere alle som karakteriserer, altså plassere meg i posisjonen patt.

Det kunne blitt en artikkel om de unge som vil drepe fedrene, om fedre som ikke vil slippe de unge til, eller ganske enkelt om uerfarne unge som holder til på ulike kafeer, og som har fått tilgang til forskjellige publikasjoner, skjønt i hjertesukket over dødsannonsenes vitnesbyrd om det ugjenkallelige ville det nok også ligge en erkjennelse av at selv de mest kyndige blant de gamle kan få problemer med å skjelne mellom hva som er oppriktig ungdommelig engasjement, og hva som er snever higen etter idolets berømmelse.

DERFOR TIL DET

kanskje banale poenget: Den gode debatt er først og fremst forankret i en realitet, i en begivenhet, en innsikt eller i et saklig forhold, som kan være knyttet til en person. I mange av debattene som ender i karakterisieringenes snikksnakkeri, angripes andre debattanters motiver på et uforstandig vis, det vil si at det ikke fins andre kilder enn egne tanker og mistanker. Ikke sjelden er språket formet som en pietistisk øvelse, nemlig som understreking av at skribenten forvalter den rette arv og lære.

Poenget er ikke at debattene skal likne stortingsmeldinger, men at spissformuleringer og gjerne krasse karakteristikker vokser fram av en argumentasjon som kan prøves, ja, en godt skrevet tekst kan i seg selv være legitimerende: Språket er i slike tilfeller et kunstnerisk uttrykk.

DET MODERNE

gjennombrudds menn ville være sannhetsvitner, og kunne med mer eller mindre styrke la verkene tale, Hamsun skrev om det ubevisste sjelsliv og lot «Sult» og rett etter «Mysterier» bekrefte oppgjøret med litteraturens «to Slags Mennesker: kloge og gale - alle sammen {lsquo}Typer'.» Arnulf Øverlands foredrag om kristendommen som den tiende landeplage kom på et tidspunkt da fundamentalistiske kristenkrefter samlet seg mot kunst, litteratur og Arbeiderparti-politikk. Men i dag ... da et samleie på Quart-festivalen blir som en svak krusning mot stormen og kraften i Hans Jægers «Kristiania-bohêmen»? I dag, da Carl I. Hagen har en større provokativ kraft enn Kristopher Schau?

Jeg har faktisk intet bedre svar enn dette, hvor kjedelig det enn høres ut: Tilbake til saken! Spiller det noen rolle om dette synet er konservativt eller radikalt?

NYHETER,

debatter og ord fortæres med en enorm hastighet i dagens medieutbud, derfor blir de lettvinte karakteristikkene hurtig til klisjeer: «Popvänstern» er allerede en klisjé! Hva skal vi bruke ordet til, med mindre vi beviselig kan påstå at noen av dem som har satt sine navn under Bush-kampanjen bare gjør det for å være à jour med en mote?

Jeg setter forresten gjerne navnet mitt under kampanjen mot Bush, sånn før jeg ser nærmere på dødsannonsene.