Til sengs med fienden

Eli Hagen visste hva hun gjorde da hun nektet Carl å reise bort alene, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den svenske oppstandelsen over en statssekretærs offentlige samrøre med pressen er vanskelig å forklare. Landet som for noen tiår siden var nyfiken gul, framstår med ett som prippen og moralistisk. Svenskene vet ikke hva som er verst, at Ulrica Schenstrøm og TV4-reporter Anders Pihlblad helte i seg 19 glass vin i løpet av en kveld, at de kysset hverandre, eller at statsminister Fredrik Reinfeldts nærmeste medarbeider hadde ansvar for regjeringens kriseberedskap den dagen.

Det siste er alvorlig. Hadde en ny tsunami rammet, var det Schenstrøms ansvar å håndtere krisen. I stedet ble hun skylt ut av regjeringskontoret av Pihlblads opphissete kolleger som man skulle tro aldri hadde tatt seg et glass for mye, eller kysset feil person over kafébordet. En heftig natt på byen har dermed utrolig nok endt i etterforskning for bestikkelser og korrupsjon. Schenstrøm, som for sikkerhets skyld er gift, må selv hatt behov for krisehjelp dagen derpå.

Men så langt om en pikant svensk tabloidhistorie, som også handler om pressens nidkjære jakt på regjeringen Reinfeld. Spørsmålet er om vi nordmenn er noe bedre, på den ene eller den andre siden av bordet. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Presseforbundet hevder bestemt at noe slikt aldri ville skjedd i Norge. Han begrunner det blant annet med at nordmenn har et mer puritansk forhold til alkohol. Mon tro det? Det er riktignok noen år siden det ble drukket gravøl i den sagnomsuste Tostrupkjelleren, hvor politikere og presse hver kveld i årevis møttes over et glass vin eller 19 (eller helst øl og aquavit), men ikke lenger enn at dagens journalister har bidratt til stedets notoriske rykte. Tradisjonen videreføres rundt andre vannhull. Enn så lenge kan hvem som helst ramle ned i Presseklubben og havne i Løvebakkens hule, hvor folkevalgte og den fjerde statsmakt blander jobb, privatliv og alkohol slik de alltid har gjort.

Som regel skjedde og skjer det lite å sladre hjem om. Venner som insisterte på å bli tatt med til den myteomspunne kjelleren ble alltid like skuffet over at politikere og journalister fortsatte å snakke politikk til det blunket med lysene. En sa det rett ut, etter å ha sittet i en time og hørt på en intens diskusjon om sykelønn og karensdager: «Det lukter ikke akkurat sex her.»

På det evigvarende seminaret mellom politikere og pressefolk, forekommer selvfølgelig det, og. Når folk tråkker rundt hverandre dag ut og inn i natta, går noen også over streken. Det er en grunn til at Eli Hagen ikke vek fra Carls side og knapt lot ham danse med en annen. Hun visste hva som foregikk på landsmøter og andre politiske treff. Det kalles McCartney-doktrinen i rockeverden. Linda McCartney lot heller aldri Paul reise alene. Det var den eneste måten å holde groupies unna på.

Kokkvold snakker sikkert av erfaring når han påstår at norske journalister og pressefolk ikke drikker mye sammen. Ikke så mye som før. Da avisene var fattige og journalistene blakke var det et frynsegode å få gå ut og skjenke et intervjuobjekt på avisas regning. Historiene fra den gangen både storting og Akersgata var befolket av menn som ikke måtte hente i barnehagen, er villere og fuktigere enn en middels russefeiring. Er halvparten sanne ble avisene stort sett skrevet i stigende rus eller bakrus.

Nå er også journalister blitt moderne og likestilte frisksportere som sykler edruelig hjem til kjernefamilien ved arbeidsdagens slutt. Det er en grunn til at Tostrup gikk konk og Presseklubben snart stenger dørene. Journalistikk er ikke lenger en livsstil, men et yrke som mange andre. Folk har verken tid, krefter eller lyst til å bruke fritida på jobben. Det kan hende noen til og med har et sosialt liv med egne venner.

Likevel diskuteres grenser og roller mer enn noensinne. De mest puritanske mener det er en uting bare at politiske reportere tråkker rundt i Stortinget og drikker kaffe med representantene. Andre kaller det demokrati. Denne bevisstheten rundt rolleblanding har bidratt til den nypuritanismen som man nå ser resultatet av i Sverige. I pressens flomlys overlever bare de rene og ranke, og kanskje er ukas «svenskedrev» nettopp ledet an av forgjeldete småbarnsforeldre fra forstedene som ikke har tid til å drikke vin med kildene.

Carl I. Hagen sa på sin boklansering at han har et hat/elsk forhold til pressen. Det skal man kanskje ta bokstavelig etter å ha lest karakteristikkene i hans følelsesladete selvbiografi «Ærlig talt». Men ikke så bokstavelig at man skal tro Eli hadde en stri tørn som dørvokter. Partiledere slipper å være med på krogen. Det er det man ofrer statssekretærer på.