Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Til siste dråpe

Tårer i politikken er kvinnetårer, i alle fall på våre breddegrader. Gro fikk klump i halsen og kjempet med gråten i følelsesladete situasjoner. Anne lot tårene strømme i med- og motgang. Sist var det Aud-Inger Aure som gråt som om hjertet skulle briste da hun måtte forlate Justisdepartementet. Da så vi det: Dette var feil. Aures gråt var privat og hørte ikke hjemme i det offentlige rom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På den annen side pågår en avdramatisering av det offentlige rom til en serie halvprivate intimsfærer. Her skal autoriteter avsløre at de også er alminnelige mennesker. Og tårer viser mennesket bak fasaden, tårer er dramatikk, avslørende journalistikk, selve beviset. Hvilke ord sier mer enn en forræderisk tåre på taperens kinn, i presidentens øyekrok, seierstårene, offerets gråt, selve katastrofens mest menneskelige og bevegende uttrykk? Riktig. Prøv deg med den skriftlige distansen som tidligere var så befordrende for en polemisk, engasjert og usentimental omgang med virkeligheten, og erfar at i de hurtige mediers tid har den profesjonelle distansen tapt overfor noen sekunders gripende nærbilde av gråten. Noen som vil høre den intime lyden av et hjerte som brister?

  •  Det er grunn til å beklage at det er blitt en særlig menneskelig kvalitet å kunne stå fram og gråte i mediene. Og nå snakker jeg også om katastrofeofre og deres pårørende, fordi jeg alltid slår blikket hurtigere ned i respekt for fortvilelsen i TV-ruta enn meningen er hos billedprodusenten. Det gjelder også den politiske journalistikken som åpenbart bruker kvinnetårene som hjelp til å høyne temperaturen og bringe dramaet tilbake i den politiske debatten. Den vekker ellers liten interesse hos andre enn den politiske eliten. Faren er selvfølgelig at føleriet får fortrenge ekte empati. På den annen side: Skitt au.
  •  Politisk debatt preges mer og mer av subtile spillstrategier og økonomisk teori enn av kreativ glød og lidenskapelig fantasi. De tradisjonelle politiske ytringer mangler nedslagsfelt, de tenner ikke ild utenfor målgruppen av spesielt interesserte. Det er derfor mediene sliter hardt for å tydeliggjøre konfliktene og røre ved hjertene. Ellers vil jo politikken framstå som en serie lidenskapsløse kompromisser mellom profesjonelle parter. Den som kan lese kroppsspråket når Thorbjørn Jagland møter Carl I. Hagen til duell, ser jo selv at vi har å gjøre med kalkulerte kvasiemosjoner som knapt kan røre den mest elementært følelsesutstyrte av oss.
  •  Kvinnens inntog i politikken har ikke endret dette faktum. Teknokratiets språk er nå engang kaldt enten du snakker om kontantstøtten eller gasskraftverk. Det er privatsfærens ordbruk som er varm og nær, kvinnespråket fra den gang det holdt til på kjøkkenet og barnekammeret. Det er kjærligheten og vennskapets språk, og kunstens måte å tale til oss om livets nære og grunnleggende spørsmål. Politikk handler mindre og mindre om dette, om det livet vi andre lever.
  •  Da blir politikernes tårer og betroelser viktige. Se, vi lever, sier tårene. Se, vi likner på dere andre, sier betroelsene. Og ikke minst: Hør, hva jeg føler. Slik forsøker mediene å gjøre det offentlige rommet til et nærmere-deg-sted, et mildere sted, et sted å føle i, i motsetning til den gammeldagse og nøkterne arenaen for meningsbrytninger. Det var TV som utnyttet Aures tårer mest kynisk denne gangen. Men kom ikke og si at ikke avisene har legitimert bruken av de private følelsene i det offentlige rom.
  •  Idealet for offentlig diskusjon er ikke lenger den infamt glødende avisdebatten mellom velformulerte og til tider både informerte og ondsinnete motstandere. Idealet er de tette bildene av følelser slik vi kan lese dem i TV-bildet, forutsatt at det finnes ekte følelser å ta bilder av. Det gjør det jo stadig sjeldnere. I debattene har jo alle lært å beherske og forstille seg, bortsett fra Hagen når han mimer oppgitt, forurettet, forfulgt og overdrevent for galleriet.
  •  Bare kvinnetårene skal visstnok fortsatt være ekte. Og Yngve Hågensens eder. Gull verd, begge deler.