Til vi sees igjen

Forleden sto statsminister Kjell Magne Bondevik på Bodø flystasjon og vinket farvel til norske bombeflygere. Som en begeistret Vera Lynn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER STOR forskjell mellom president George W. Bush når han på dekket av et atomdrevet hangarskip med 70 kampfly og fem tusen soldater om bord sender supermaktens styrker i krigen, og statsminister Kjell Magne Bondevik når han på Bodø flystasjon vinker til seks norske F-16 på vei til Afghanistan. Spørsmålet er bare om ikke forskjellen burde vært enda større.

President George Bush har i sin sikkerhetspolitiske rapport til Kongressen erklært at USA i framtida hensynsløst vil forfølge sine egne interesser, også ved bruk av militære styrker og med forkjøpsangrep. Denne nye strategiske doktrinen er et åpent brudd med det tenkesettet som lå til grunn for FN-traktaten, og seinere Atlanterhavspakten, som er NATOs grunnlov. Fundamentet for begge disse dokumentene er at sikkerhet oppnås gjennom kollektivet, et nasjonenes fellesskap der alle deltakere har en stemme. I NATO ble lista lagt enda høyere. Der kreves konsensus i de viktige avgjørelsene, som vil si at alle må være enige.

PRESIDENT BUSH har nå brutt med ideen om nasjonenes fellesskap og erstattet den med alenegang, eller til nød et fellesskap mellom dem som slutter seg kritikkløst til USAs syn. De som ikke slutter seg til, er å betrakte som motstandere. De siste dagene har presidenten og hans forsvarsminister Donald Rumsfeld vist verden hvordan supermakten praktiserer sin nye politikk. George Bush har ikke gratulert Gerhard Schröder med valgseieren i Tyskland. Forsvarsminister Rumsfeld har de siste dagene terrorisert sin tyske kollega Peter Struck under NATOs forsvarsministermøte i Warszawa, og beskrevet forholdet til Tyskland som «forgiftet».

Årsaken er at Gerhard Schröder i den tyske valgkampen var erklært motstander av et militært angrep på Irak. Han sparket heller ikke justisministeren som kunne oppfattes som om hun sammenliknet president Bush med Adolf Hitler. Hun fikk sitte til hun selv gikk av etter valget.

Kommentatoren Maureen Dowd i The New York Times lurer på om det er historieløst og ulurt å rappe tyskerne over fingrene fordi de er for pasifistiske.

I VÅR VIDUNDERLIGE nye verden utløser uenighet med det sittende regimet i Washington politisk og diplomatisk straff, også for store nasjoner og sentrale allierte som Tyskland. Budskapet til nasjonene som strever for å bli tatt opp i alliansen, er klart. Det kreves at man marsjerer i takt med USA.

Norges forsvarsminister Kristin Krohn Devold er ikke synlig plaget av denne tingenes nye tilstand. Med kritikkløs begeistring hopper hun rett på forslaget fra forsvarsminister Donald Rumsfeld om at NATO straks bør opprette en topptrent og topp utstyrt utrykningsstyrke som kan settes inn hvor som helst og når som helst, mot hvem som helst og hva som helst. Hun meldte inn den styrken som nå trener og bygges opp på Rena, uten å stille spørsmål ved oppdragenes art, formål eller geografi. I de traktatene som hittil har regulert norske styrkers innsats, er slike ting nøye definert. De oppdragene som Bush og Rumsfeld tenker seg, tar ingen slike hensyn.

STATSMINISTER Kjell Magne Bondevik har beveget seg et langt stykke fra våren 1999. Da avviste han at Norge befant seg i krig da NATO begynte bombingen i Kosovo. På onsdag vinket han til bombeflygerne som dro til Afghanistan for å delta i et oppdrag med hjemmel i NATOs vedtak etter angrepene 11. september om å ta i bruk paktens artikkel 5. Dette er paktens «grunnlov» om at medlemslandene stiller styrker til rådighet i forsvaret av et annet medlemsland som blir angrepet. FNs sikkerhetsråd slo samtidig fast at USA har rett til selvforsvar etter terrorangrepene.

Men det er gått tolv måneder siden angrepene, og det er litt av et tankesprang at de norske flygerne deltar i forsvaret av USA når de fra sin base i Kirgisistan skal bombe angivelige al-Qaida- og Taliban-mål på landsbygda i Afghanistan.

Eller om det er i et lite land som Norges interesse å være minipartner i supermaktens felttog når felttoget bare gjelder supermaktens egne, og ikke fellesskapets, interesser.