Tilbake til fortida med Jens

Når Jens Stoltenberg i morgen danner regjering og blir ny norsk statsminister, føyer han seg pent inn i etterkrigstidas Ap-tradisjon. Med Jens er vi tilbake til «det normale».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arbeiderpartiet søker makt. Partiet sitter heller alene i mindretallsregjering enn å gå i koalisjon med andre partier. Eller sitte i opposisjon. Dette er kort oppsummert Aps styringstradisjon.

I boka Vanens makt (Ad Notam Gyldendal 1999) går maktutreder Hege Skjeie gjennom styringstradisjonen til Norges største parti, fra 1945 til 1999.

- Hvilke utfordringer står Jens Stoltenberg overfor når han nå skal danne sin første regjering?

- Skal Stoltenberg følge Ap-tradisjonen, må han balansere flere hensyn: Han må sørge for minst 40 prosent kvinnerepresentasjon. Han må ha geografisk og aldersmessig spredning _ regjeringen må ikke framstå som gammel. Likevel bør det være med folk med erfaring og tyngde _ samtidig som hver regjering må bringe noen nye ansikter.

- Siden akademikeren Stoltenberg selv ikke akkurat er fagbevegelsens mann, må han vel ha med en derfra?

- Ja. Tar vi utgangspunkt i tradisjonen, skal fagbevegelsen være med i en Ap-regjering.

- Et nytt krav til regjeringskollegiet anno 2000 er en statsråd med innvandrerbakgrunn?

- Mange mener det, og Stoltenberg har også selv sagt det. Jeg ser innvandrerrepresentasjon i regjeringen som en opplagt oppfølger i Aps integrasjonshistorie; av arbeiderklassen, av kvinner og nå innvandrere.

UTVIKLINGEN I REKRUTTERINGEN av statsråder siden krigen viser en dreining fra partihovedkvarteret på Youngstorget til Stortinget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Gerhardsen laget regjeringer som ikke hadde representasjon fra stortingsgruppa i det hele tatt. På 80- og 90-tallet var stortingsgruppa til Ap stadig viktigere for rekrutteringen til regjeringen. Med Gro var tendensen til Stortings-fokus og faglig-politisk spesialisering entydig: folk kom fra stortingskomiteen og gikk til tilsvarende fagdepartement.

- Om tendensen er at makta har gått fra Youngstorget til Stortinget, hvem er det da som blir mektigst i Ap nå, statsminister Stoltenberg eller partileder Jagland?

- Jeg tror vi skal gi dem litt tid før vi svarer på det. Selv om normen er at de tyngste vervene i partiet er samlet på en hånd, har vervene tidvis vært delt på to. Gro var statsminister og Jagland partileder i fire år, og det gikk bra. Men det hadde nok noe med at Gros posisjon var helt ubestridt.

- Det har ikke alltid vært en suksess med delte lederverv i Ap?

- Nei, og den mest beryktede konflikten var mellom Odvar Nordli og Reiulf Steen på 70-tallet. Det var ingen lykkelig tid. Men deres autoritetsforhold var uavklart, og de var tidligere konkurrenter.

- Dagens deling av vervene er vel også resultat av en konkurranse _ selv om kampen tilsynelatende har foregått uten kamphaner _ i mediene og opinionen?

- Konkurransen mellom Jagland og Stoltenberg var reell på Landsmøtet i 1992, da Stoltenberg bakka ut. Dermed var det forsåvidt noe å spille på når media nå kjørte opp lederspørsmålet.

DA ODVAR NORDLI BLE statsminister i 1976, var hans gamle konkurrent Reiulf Steen partileder på Youngstorget og den avsatte statsministeren Trygve Bratteli parlamentarisk leder på Stortinget. Nordlis svar på denne doble leder-utfordringen ble ifølge Skjeie å dempe trangen til å demonstrere fornyelse.

- Risikerer vi det samme med Stoltenberg? At vi får en ny mann i statsministerstolen, men gamle fjes i regjeringen og «gammel» politikk?

- Ap er et parti som lærer. Problemet med Nordli og Steen, var at Steen ikke satt i regjeringen, som møtes hele tiden. Dermed var ikke partilederen der det skjedde, så da Steen kom med i regjeringen 1979, var det av ren desperasjon. Det eneste sikre om regjeringen Stoltenberg, er at Jagland skal sitte i den. Media vil være på jakt etter eventuelle motsetninger på toppen i Ap. Å plassere partilederen sammen med statsministeren i regjeringskollegiet vil bidra til å dempe motsetningen og styrke samholdet i Ap.

- Om det ikke er noen konflikt mellom rollene til Jagland og Stoltenberg, finnes det heller ingen konflikt mellom Jagland-fløyen og Stoltenberg-fløyen?

- Det vet jeg akkurat like mye eller lite om som dere. Men jeg vil hevde at å sitte i regjering demper indre konflikter og fløyer heller enn å forsterke dem. Regjeringens arbeidsform bidrar til dette: Regjeringen er et tett arbeidskollegium som opererer med enstemmighet. Når en koalisjon med statsråder fra tre partier får det til, klarer også eventuelle fløyer i Ap å bli enige.

- DET VIRKER SOM OM det eksisterer en angst for personkonflikter i Ap og en påfallende redsel for å diskutere sine ledere?

- Ja, men så har de også noen forferdelig traumatiske erfaringer med slike diskusjoner.

- Er lærdommen av historien at man ikke skal forholde seg til slike problemer?

- Formelt er alt alltid i orden i Ap: Valgkomiteen kommer fram til en lederkandidat, og så blir vedkommende valgt _ ved akklamasjon. Når vedkommende går, skjer det fortrinnsvis ved abdikasjon _ lederen velger selv når han skal gå. Men det er klart at grunnlaget for å diskutere ledere er veldig smalt i Ap. Jeg synes det er dumt at partiorganisasjonen avskjæres fra å diskutere lederskap på de tidspunktene man skulle gjøre det _ i forbindelse med landsmøtene. Organisasjonens oppgave er å velge lederskap, og da må den også få lov til å diskutere det.

- Nå har både partiet, opinionen og media fått den Ap-statsministeren de ville ha. Kan vi vente oss noe nytt med Stoltenberg som statsminister?

- Stoltenberg er alt annet enn frikoplet fra partiet og har vært en del av partiledelsen i åtte år. Noe radikalt nytt trenger vi ikke vente. Men Stoltenberg må ha noen strategier for hvordan han skal videreføre antydningene til nytenkning som det lå an til etter 1997 for at det ikke bare skal bli det samme gamle framover mot valget i 2001.

- Men dermed er vi tilbake til «det normale» etter krigen, med Ap i regjeringskvartalet, ro, langsiktighet og stabilitet?

- Den dagen det ble klart at Bondevik måtte gå, sa datteren min på åtte: «Mamma. Jeg synes det er på tide at det kommer en jente igjen. Disse guttene sitter så kort.»