Tilbake til politikken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EUs såkalte stabilitetspakt som setter grenser for medlemslandenes budsjettunderskudd, vakler som en følge av underskuddene i Tyskland og Frankrike. I går innkalte den europeiske sentralbanken til krisemøte etter at et flertall av unionens finansministrer vedtok en avtale som ikke stiller strenge krav til Frankrike og Tyskland om å redusere sine store, årlige underskudd.

Det er den utnevnte EU-kommisjonen som forvalter stabilitetspakten. Kommisjonens medlemmer er bekymret over sin egen innflytelse når store, tunge medlemsland som Frankrike og Tyskland ikke hopper hver gang kommisjonæren sier hopp. Det er ikke vanskelig å se at problemene med stabilitetspakten som er avgjørende for euroens stilling i valutamarkedene, er alvorlige for unionens enhet. Disse problemene griper forstyrrende inn i det pågående arbeidet med EUs grunnlov og flere andre samordningstiltak foran utvidelsen til 25 medlemsland i 2005.

Unionspuristene ergrer seg nok over flertallsvedtaket på møtet mellom de tolv finansministrene fra land som er med i eurosamarbeidet. Vi mener derimot at det er et sunnhetstegn at valgte politikere med direkte regjeringsansvar drøfter seg fram til pragmatiske løsninger som tar hensyn til slikt som nivået på arbeidsløsheten og andre konkrete økonomiske forhold. Det er slikt velgerne føler direkte på kroppen, og som styrer dem i valg. Når politikere oppfattes som om de bryr seg mer om avtaletekster enn folk, avles frustrert ekstremisme. En slik utvikling er en større, langsiktig trussel mot det europeiske unionsprosjektet enn pragmatisk fleksibilitet i forhold til stabilitetspakten.

Økonomi er ingen eksakt vitenskap. Mye ulykke er skapt av skrivebordsøkonomer som har fått politikere til å tro blindt på det ene eller andre elementet av den kompliserte samfunnsøkonomien. Vi har større tro på at ikke-fanatiske politikere med sans for velgernes ve og vel, finner de klokeste mellomløsningene. Vi tror følgelig at det er bra for medlemslandene, men også for unionen som helhet, at flertallet av de tolv eurofinansministrene fant en klassisk mellomløsning på problemene.