Tilbake til start

Demokrati er ingen enkel øvelse. Lørdag gikk serberne til sitt første fullt ut demokratiske valg. Resultatet er at vi har en ekspresident som blir stilt for retten for korrupsjon og vanstyre, men som gjorde et bedre valg enn ventet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi har en populær president som om kort tid kan regjere i et Jugoslavia som har opphørt å eksistere. Og vi har en mektig statsminister i Serbia som ikke er populær, fordi han har rykte som en politisk intrigemaker.Det er altså ikke enkelt selv om det var både jubel og lettelse i Beograd da stemmene ble talt opp, og den tidligere opposisjonen hadde fått 65 prosent av stemmene. Opptellingen viste at Slobodan Milosevic var historie, og at det plagede Serbia kan begynne på et nytt kapittel. Opposisjonen hadde vunnet parlamentsvalget som skulle være den avgjørende bekreftelsen på den demokratiske revolusjonen. Men med en velgeroppslutning på bare 58 prosent mangler det mye på entusiasmen. Det er et dårlig tegn for et land der både demokrati og økonomi må bygges stein for stein.

Det er politisk viktig at rettsoppgjøret med Milosevic og hans mest sentrale folk kommer i gang. Påtroppende statsminister Zoran Djindjic sier Milosevic vil bli stilt for retten for korrupsjon og maktmisbruk, trolig i løpet av januar. Begrunnelsen Djindjic gir er interessant når han sier at han vil fokusere på det personlige ansvar for vanstyret og krigene, «slik at ikke hele nasjonen stilles til ansvar». Betyr dette at han mener Serbia ikke trenger en prosess med «denazifisering» etter ti vanvittige år med nasjonalistisk begrunnede kriger? Det er i så fall en forenkling som ikke lover godt. For krigene har vært kjempet med all den nasjonale patos serberne har kunnet oppdrive, og ikke bare vært en syk idé i Milosevics hode.

Med kontroll over den serbiske regjeringen har Djindjic uansett alle de maktmidler han trenger, med kommando over den 85000 mann sterke politistyrken og justisministeriet. Etter at Milosevic måtte trekke seg etter nederlaget i presidentvalget i september, har den nye presidenten, Vojislav Kostunica, vist til at han ikke har hatt det politiske mandat han trengte for å arrestere krigerpresident Milosevic, når han har fått kritikk for sin tilbakeholdenhet. Nå har både han og Djindjic mandatet de trenger, selv om de begge hadde håpet på større entusiasme for sitt prosjekt om å kvitte seg med fortida og bygge et demokratisk samfunn.

For nå handler det om framtida. Og om fortida er dyster, så er framtida i beste fall usikker. Landet og økonomien er i ruiner og arbeidsinntektene de laveste i Europa. Trøsten får være at det nå bare kan gå én vei - opp - og at det vil komme penger fra EU og for eksempel det lille STORE Norge. Men til tross for storseier ved valget er det uklart hvordan politikken blir.

De store profilene er presidenten i Jugoslavia, Kostunica, og den påtroppende statsministeren i Serbia, Djindjic. Kostunica er den lavmælte, sindige juristen som vil bygge landet med lov. Djindjic har fått rykte som et brushode og en intrigemaker. «Vi hører simpelthen hjemme i to forskjellige verdener,» slo Kostunica selv fast i dagene før jul. Og mens Kostunica har tillit hos 58 prosent av velgerne, har Djindjic tillit hos mindre enn 20 prosent. Men problemene stopper ikke ved at alt er duket for en maktkamp mellom de to fremste politiske profilene. En komplisert konstitusjon gjør at Kostunica om kort tid kan oppleve det Mikhail Gorbatsjov opplevde nyttårsaften for ni år siden - nemlig at da det nye året opprant, hadde han ikke lenger noe land å være president i.

Kostunica er president i Jugoslavia, som består av Serbia og lilleputtrepublikken Montenegro. Montenegro har lenge villet ha selvstendighet, og vil det fortsatt, selv om Milosevic er borte. Og med Montenegro ute av Jugoslavia, finnes det ikke lenger noe Jugoslavia, men to selvstendige land, Serbia og Montenegro, og intet embete for den populære Kostunica.

Uansett er prognosene dårlige for både Kostunica og Djindjic. For hvordan har det gått med revolusjonens ledere etter kommunistregimenes sammenbrudd? En Gorbatsjov vil ruve i historien, men er stusslig liten hjemme. En Jeltsin var en revolusjonær helt, men en patetisk president. En Walesa fikk hjerter til å brenne og folk til å ofre alt, men nå er det ikke mange som ofrer den gamle helt en tanke. Ja, selv Vaclav Havel sitter syk og knust i meningsmålinger på sitt slott i Praha. For demokrati er ingen enkel øvelse.