Tillit og omdømme?

Det dreier seg om (eller fremstilles som) triksekultur, hemmelighold og kameraderi som har resultert i mannefall i næringslivets elitedivisjon. Høstens skandaler sår nok en gang tvil om næringslivets integritet, takket være manglende «etisk beredskap» i store deler av norsk næringsliv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Svak eller mangelfull omdømmehåndtering slår ikke bare tilbake på enkeltpersoners og selskapers renommé. Det kan også ramme et helt næringsliv gjennom fremtvingelse av statlige overvåkingsordninger for etisk fremferd.

Debatten om moral og etikk i næringslivet har i alle fall to vesentlige sider. På den ene siden dreier den seg om næringslivslederes integritet. Omstendighetene omkring Åge Korsvolds avgang fra sine funksjoner i Storebrand og Orkla er det ferskeste eksempel. På den annen side angår den selskapers totale omdømme gjennom bedriftens næringsvirksomhet. Norsk Hydros utbyggingsplaner i Orissa i India har lenge vært i fokus som eksempel på dette.

De siste årene er det satt et kritisk søkelys på selskapers omdømme i lys av norske bedrifters økende engasjement i land som krenker grunnleggende menneskerettigheter og miljø. Presse og frivillige organisasjoner har fokusert på en rekke angivelige overtramp fra norske selskapers side.

Påminnelse

Den senere tids etikkfokusering er en påminnelse om at næringslivet snarest bør utvikle egne verktøy for etikk og sosial ansvarlighet. Motivet for dette er selvfølgelig at moralsk fremtreden er riktig i seg selv. Et annet motiv er at det er i bedrifters og næringslivslederes egeninteresse å opptre etisk korrekt. Presse og frivillige organisasjoner vil i økende grad (og ofte hånd i hånd) vokte over næringslivets moral. Som en konsekvens av denne publisiteten blir dermed næringslivets omdømme også et viktig element når politikere skal fatte sine beslutninger. Likeledes vil et frynsete omdømme være dårlig butikk. Forbrukere lar seg i større og større grad styre av selskapers etiske fremferd.

Varsko

De mange eksemplene levner ikke lenger tvil om at næringslivets omdømmehåndtering i økende grad blir en kritisk suksessfaktor. Problemstillingen er derfor hva som skal til for at næringslivet skal ta et økende ansvar for etisk fremferd.

Etikk og moral i næringslivet kan «håndteres» gjennom frivillige tiltak eller statlige pålegg. I dag synes det å være flertall for å satse på frivillige virkemidler, som for eksempel oppfordringer om at bedrifter bør utarbeide etiske retningslinjer. Men stadig flere tar til orde for at staten skal gripe inn. Dette kommer til uttrykk i stortingsmelding nr. 21 (1999- 2000) om handlingsplan for menneskerettigheter. I meldingen åpnes det for at det på sikt kan opprettes revisjons- eller ombudsordninger i statlig regi for å overvåke bedrifters respekt for menneskerettighetene. Denne diskusjonen om overvåkingsmekanismer gjelder i første omgang næringslivets respekt for menneskerettighetene. Jeg mener imidlertid at diskusjonen er overførbar til spørsmålet om næringslivsledere og etikk. Stortingsmeldingen er et varsko om at det er opp til næringslivet å dokumentere at de håndterer etisk fremferd.

Må åpne seg

Det er nå opp til næringslivet selv å motbevise at statlige pålegg er veien å gå. Statlige kontrollordninger kan bli aktivisert dersom ikke næringslivet kjenner sin besøkelsestid. Næringslivet har alt å vinne på å innta en pro-aktiv rolle gjennom å styrke sin «etiske beredskap» og få et mer bevisst forhold til omdømme.

Næringslivet må derfor også ta skjerpede krav til profesjonell kommunikasjon på alvor også på etikkens arena. Selskaper må våge å åpne seg mer for offentlig innsyn og etterprøving på områder som angår etikk og moral. Etikkarbeid kan ikke lenger «privatiseres» til bedriftens ledere. Wallenberg-familiens førkrigsparole om «att virka men inte synas», duger ikke lenger i et nytt årtusen.