Tilliten til domstolene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Domstolskommisjonen går med knapt flertall inn for å løsrive domstolene fra Justisdepartementet. Dette vil tydeliggjøre domstolenes uavhengighet av den utøvende makt. Men forslaget innebærer også en risiko for at den demokratiske kontrollen med domstolene svekkes.

Helt siden Grunnloven ble til har det vært et hevdvunnet prinsipp at domstolene skal drive sin dømmende virksomhet uavhengig av de øvrige statsmakter. Verken Storting, Regjering eller departement skal kunne instruere eller påvirke dommerne i deres dømmende virksomhet. Det er bred enighet om at dette prinsippet blir respektert i vårt land.

Det er få som påstår at det ligger noen direkte motsetning i at det hittil har vært Justisdepartementet som har administrert Norges uavhengige dommere og domstoler. Dette er også ordningen i flere andre land som bygger på de samme grunnleggende prinsippene som vi gjør. Men mange mener at en fristilling av den sentrale domstolsadministrasjonen kan bidra til å styrke denne uavhengigheten ytterligere. Fremfor alt vil det kunne sikre folks tillit til at domstolene virkelig lever opp til dette prinsippet.

Dette er et av de spørsmål som Domstolskommisjonen, ledet av høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, har hatt til oppgave å ta stilling til. Flertallet på ni medlemmer går inn for å opprette en fristilt domstolsadministrasjon, nettopp for å støtte opp om uavhengighetsprinsippet og sikre folks tillit til domstolene. Den fristilte administrasjonen skal ledes av et eget styre, der medlemmene dels oppnevnes av Stortinget, dels av Regjeringen. Kommisjonens mindretall på sju medlemmer mener på sin side at det ikke er betenkelig at domstolene fortsatt administreres av Justisdepartementet. Mindretallet mener tvertimot at demokratihensyn tilsier at domstolene administreres av en parlamentarisk ansvarlig statsråd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror at en fristilt domstolsadministrasjon er den riktige veien å gå. En slik fristilling vil tydeliggjøre domstolenes særegne stilling som den tredje statsmakt og domstolenes uavhengighet av departementet og Regjeringen. I utgangspunktet vil dette bidra til å sikre brukernes og befolkningens fortsatte tillit til domstolene: Det er viktig at det ikke hersker noen tvil om at den dømmende virksomheten i domstolene foregår på en uhildet og upartisk måte, også i saker der den utøvende makten selv er part.

Men publikums fortsatte tillit til domstolene er avhengig av mange andre faktorer enn at dommeren oppleves som uavhengig av de andre statsmaktene. Publikums tillit vil i stor grad også være avhengig av at dommerne er kompetente og holder faglige mål, slik at avgjørelsene blir riktige. Folk vil dessuten være opptatt av at dommerne opptrer hensynsfullt, men samtidig med fasthet, overfor tiltalte, parter, vitner og advokater. Hvordan dommerne opptrer og dømmer i den enkelte sak skal ikke de øvrige statsmakter legge seg opp i. Det er det som ligger i uavhengigheten.

Men tilliten til domstolene påvirkes også av administrative forhold, særlig om saksavviklingen er effektiv, slik at ventetiden ikke blir for lang før saken kommer opp og avgjørelsen faller. Dette er viktig både for partene i sivile saker og for de tiltalte i straffesakene. I straffesakene vil dessuten samfunnet være opptatt av at domstolene gjør sitt til at tiden fra forbrytelse til dom blir så kort som mulig. Hvordan publikum tas imot, og hvilke kostnader som er forbundet med en rettssak, er også en svært viktig faktor for de fleste.

Domstolenes effektivitet og tilgjengelighet er sentrale elementer for å imøtekomme publikums servicebehov, slik at domstolene fyller sin samfunnsmessige funksjon etter forutsetningene. Vi bør ikke lage ordninger der disse administrative spørsmålene, som så direkte berører samfunnet og hver enkelt av oss, løsrives fra demokratisk kontroll. Flertallets forslag om å fristille domstolsadministrasjonen kan, i sin ytterste konsekvens, føre til nettopp det. Et domstolsstyre er ikke nok, selv om det i utgangspunktet blir bredt sammensatt, hvis det ikke har noen å «rapportere» til. Vi må sikre reell demokratisk kontroll med hvordan domstolene generelt sett forvalter de offentlige bevilgninger og yter sine tjenester til samfunnet og befolkningen. Hvis vi fratar Regjeringen og Stortinget muligheten for administrativ målstyring i forbindelse med budsjettbehandlingen, slik flertallet går inn for, risikerer vi å kaste barnet ut med badevannet: Den tilliten som løsrivelsen fra departementet skulle sikre, kan fort fordufte hvis driften av domstolene ikke skal være gjenstand for vurdering og debatt i Stortinget. En slik demokratisk kontroll med hvordan domstolene faktisk drives, vil bidra til at publikums og samfunnets krav til effektivitet og service blir betryggende ivaretatt.

Både domstolene og domstolenes brukere vil være opptatt av at Regjeringen og Stortinget sørger for tilfredsstillende rammebetingelser, slik at domstolene kan utføre sine oppgaver på en god måte. Domstolene må få nok ressurser og Stortinget må gi lover som er hensiktsmessige å praktisere for dommerne. Stortinget (med Regjeringen som forslagsstiller) har ikke bare bevilgnings- og lovgivningsmyndighet. Stortinget har også et ansvar for å bruke sin myndighet på en måte som kan bidra til å gjøre domstolene til gode samfunnsinstitusjoner.

Til gjengjeld påhviler det også domstolene et ansvar; ikke bare til å anvende de lover Stortinget har gitt på en fornuftig måte og i samsvar med Høyesteretts praksis, men også til å yte publikum god service til riktig tid. Domstolene har altså en forpliktelse til å sørge for god og effektiv domstolsdrift for de penger som tildeles.

Skal vi etablere en domstolsadministrasjon, fristilt fra Justisdepartementet, må vi derfor sikre at domstolene virkelig står i et forpliktende forhold til Stortinget. Denne forpliktelsen vil først og fremst gjelde måten domstolene generelt sett yter sine tjenester på, gjennom de bevilgningene Stortinget gir. I forbindelse med budsjettbehandlingen må derfor Stortinget forelegges domstolenes drifts- og serviceresultater fra forrige år og målene for neste. Dette skal gi de folkevalgte en foranledning til å kontrollere og debattere domstolenes driftsmål og driftsresultater. Stortinget bør også kunne gi signaler om hvilke sakstyper som bør prioriteres for de pengene de bevilger. Det burde ikke være nødvendig at slike generelle prioriteringssignaler gis i lovs form, selv om det i en del tilfelle vil være det beste.

Vi snakker altså om en forpliktelse som må gå begge veier. Hvis ikke Stortinget skulle ha en kontroll med resultatene av sine bevilgninger, ville vi risikere å få et domstolssystem som levde sitt eget liv. Da ville det ikke lenger være noen direkte forbindelse mellom Stortingets ansvar for bevilgninger og domstolenes ansvar for resultatene.

Det kan virke overraskende at Domstolskommisjonen har delt seg omtrent på midten, uten at iallfall noen av medlemmene har gått inn for mellomløsninger. Muligens skyldes det at diskusjonen har blitt preget av ønsker om å rendyrke prinsippet om en uavhengig domstolsadministrasjon på den ene siden og prinsippet om et fullt parlamentarisk ansvar for administrasjonen av domstolene på den andre. Det er viktig at man i det videre arbeidet med Kommisjonens forslag ikke føler seg bundet til å ta et enten-eller-standpunkt. Vi er nemlig best tjent med en fristilt domstolsadministrasjon som både er sikret høy grad av uavhengighet, og som er underlagt betryggende demokratisk kontroll.