Tingets ombud

Tilsettingen av barneombud har forvirret stortingsrepresentanter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sivilombudsmannen er Norges gave til verdenssamfunnet. Overalt i de nye demokratiene er de interessert i institusjonen. De erkjenner at de trenger noen til å se forvaltningen i kortene på vegne av borgerne. Det er derfor viktig at den blir tatt vare på. Systemet bør ikke tukles med i utrengsmål.

Det ville være en dårlig ivaretakelse av Sivilombudsmannens stilling om vi etter kalamitetene med barneombudet i vinter og vår skulle overføre ansettelsen av de andre ombudene fra departementene til Stortinget, slik enkelte stortingsrepresentanter har tatt til orde for. I lørdagens Aftenposten tok stortingspresident Thorbjørn Jagland avstand fra tanken, og leverte helt presise og sterke argumenter til forsvar for den ordningen vi har. I det store og hele er jeg enig med presidenten.

Sivilombudsmannen er sikret en helt spesiell stilling i det norske system ved at han eller hun har myndighet til å kontrollere hele forvaltningen, slik Riksrevisjonen også har, og at han har sin myndighet direkte fra Stortinget. Han skal på vegne av borgerne vurdere det skjønn som utøves i forvaltningsorganene, også i de kommunale. Det må innebære at han også kan prøve det skjønn som utøves på det felt ombudene dekker enten det gjelder barn, likestilling eller forbruk. Slik sett kan Sivilombudsmannen også vurdere ombudenes skjønn. Han står over dem.

Nettopp fordi Sivilombudsmannen er forlenet med fullmakter direkte fra Stortinget som folkeviljens fornemste uttrykk, står hans uttalelser sterkt. Men denne stillingen vil bli dramatisk svekket om de andre ombudene skulle bli ansatt på samme måte som Sivilombudsmannen. Da ville de stråle like sterkt som ham og dermed svekke lyset fra ham. Sivilombudsmannen ville ha blitt et ombud blant mange ombud. En slik ombudsmann hadde ikke vært rare greiene å sende ut som eksempel til etterfølgelse i Ukraina, Kina, Russland eller Kenya.

Tilsettingen av nytt barneombud ble uryddig. Det skyldes et sammenfall av uheldige omstendigheter, som kan ramme den mest sofistikerte orden. Det behøver ikke å bety at systemet må endres. Selv skulle jeg gjerne ha sett at ombudene ikke ble kalt «ombud», men noe annet. For derved ikler de seg noe av Sivilombudsmannens gevanter. Det er selvsagt ikke lett å gripe forskjellen mellom ombud og ombudsmann. Selv stortingspolitikere har åpenbart ikke skjønt forskjellen når de tumler med ideer om å endre systemet som følge av rotet under den aktuelle ombudstilsettingen. Men å bruke denne tilsettingssaken som utgangspunkt for å endre hele kontrollsystemet, ville være galt.