Tinghuset studio A?

Det må være et mål å gjøre rettsprosessen begripelig og tilgjengelig for folk flest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som ventet har det i kjølvannet av Orderud-sakens foreløpige avslutning fremkommet ansatser til diskusjon om medias rolle.

Ett viktig innspill kom fra ting-rettsdommer Tore Langbach i en kronikk i Aftenposten 6. april. I denne inviterer han til debatt om øket bruk av overføring av lyd og bilde fra rettssalen. Selv er han villig til å gå adskillig lenger enn dagens regler og praksis gir anledning til.

Lederen av Den norske Dommerforenings medieutvalg, Anne Cathrine Frøstrup, er mer reservert. På lederplass i Dagbladet tirsdag 9. april støtter avisen dommer Langbach og avviser Frøstrups innvendinger uten å gå nærmere inn på dem.

Bruk av medier som er egnet til å utvide rettssalen slik at det faktisk er plass til alle interesserte i den, må være et ubetinget gode. Det vil da være tale om en monitorering. Alternativet vil i praksis være utvidet adgang til å sende større deler av rettsmøtene enn i dag i redigert versjon. Dette kan imidlertid by på problemer som den direkte, altomfattende monitorering ikke vil medføre: En redaksjonell bearbeidelse som rimeligvis vil falle ulikt ut alt ettersom hvordan oppfatninger og vektlegging arter seg i hodet på den enkelte redigerer eller i redaksjon. Dramaturgen konkurrerer med journalisten.

Forventninger

Når det gjelder de forskjellige medieinstitusjoners samfunnsoppdrag, kan det nok hevdes at NRKs eiere har noe andre forventninger til sin Bernander enn TV2s til sin Valebrokk. Og dette vil det være nødvendig å kunne regne med også i fremtiden - særlig om den folkeopplysende kulturbæreren på Marienlyst igjen skulle finne på å skaffe seg annen rollemodell enn TV2.

Hos oss er det slik at verken lovgivere eller forvaltning vil ønske å blande seg opp i redaksjonelle disposisjoner. Og slik skal det være. At det ytringsfrihetlige imperativ funksjonerer godt, har vi til overmål fått bekreftet under Orderud-saken, der de aktørene som ikke passerte grenser, i hvert fall skjøv dem foran seg...

Like selvsagt som at det er et mål å gjøre rettsprosessen begripelig og tilgjengelig for folk flest, like opplagt er det at det ikke er likegyldig i hvilken form og skikkelse rettsinnsynet gis. Og det er heller ikke uinteressant hvilke interesser den eller de har som påtar seg å overføre forhandlingene.

Legges det til rette for det som kalles «infotainment», kan det lett bli en svekkelse av den respekt retten og rettens personer i dag har. Og det er neppe meningen?

Det er i dag mulig å følge stortingsmøtene pr. radio i store deler av landet. Teknisk må det være like enkelt og rimelig å gjøre det samme med spesielt viktige saker og avgjørelser - i alle rettsinstanser.

Registreres

Før lovgiver og departement åpner for en utvidelse, må man også gjøre seg opp en mening om hva det vil bety for aktørene - fra rettsformann til vitner - at de hele tiden blir registrert elektronisk og hermetisert for all fremtid.

«The medium is the message,» hevdet Marshall McLuhan for mer enn én generasjon siden. Og professor Trond Berg Eriksen har skrevet tankevekkende essay om overbringerens selvstendige, men lite påaktede, makt.

Nye medier tilbyr utvilsomt interessante muligheter for å vitalisere våre demokratiske institusjoner. Rettsvesenet er intet unntak. Men det påhviler oss et ansvar å forsøke å overskue både de ønskede, åpenbare virkningene og de uønskede.