Video: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer Vis mer Vis mer

Livet etter voldtekten

Tiril (20) ble gjengvoldtatt på russetreff: - Det er rart å si, men jeg har blitt mer selvsikker

Hun er en av 97 som anmeldte overfallsvoldtekt i 2015. Nå vil hun ha fokus på det som skjer etterpå. 

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Det er første mai 2015. Tiril Steinbakk (20) er på Tryvann med de 27 jentene på russebussen. 10 000 russ er samlet på parkeringsplassen høyt over byen.

Tiril tar det rolig denne dagen, hun skal på jobb dagen etter, og tar bare et par øl «for å få smaken på det».

Rundt klokka 23 går hun opp på steintribunen på den ene siden av området for å ringe den som skal hente henne.

Hun setter seg øverst for å komme unna støyen. Men før hun rekker å slå nummeret kjenner hun noen hender rundt halsen. Hun tror først det er en spøk, at det er en venninne. Men hun dras bakover, og finner ut at det er tre gutter, alle med russebukser. De kler av henne.

- De bytta på å fingre meg og ta på meg. Han ene stakk hele pikken i munnen min og tvang meg til å suge ham. Det gikk på rundgang egentlig. Sånn vi har klart å regne ut i ettertid, varte det en time, cirka, sier hun til Dagbladet halvannet år etter hendelsen.

VIKTIG PERSON: Moren har vært den viktigste i helingsprosessen: - Siden jeg var liten har jeg sagt at man kan ikke bli mor med mindre man vet alt og kan gi alle råd, sier Tiril med et smil. Her er hun sammen med mamma Monja Steinbakk (41)
Foto: Nina Hansen
VIKTIG PERSON: Moren har vært den viktigste i helingsprosessen: - Siden jeg var liten har jeg sagt at man kan ikke bli mor med mindre man vet alt og kan gi alle råd, sier Tiril med et smil. Her er hun sammen med mamma Monja Steinbakk (41) Foto: Nina Hansen Vis mer

Hun forteller at de ikke sa noe til henne, bare ga hverandre kommandoer om hvem som skulle gjøre hva, hvem som skulle holde hvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg prøvde å slå og sparke, men når du blir kvalt, så går det ikke. Det eneste jeg tenkte på da jeg lå der, var at jeg skulle komme meg hjem til mamma snart.

Tiril er opptatt av å vise hvor mye begrepet «voldtekt» kan inneholde. Ingenting er helt som på TV.

- Når man snakker om voldtekt, tenker man penetrering. Det var ikke sånn her. En voldtekt omhandler så mye mer.

Så ut som en i vennegjengen

Dagbladet skrev om saken 4. Mai 2015. Da gikk politiinspektør og leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser Grete Lien Metlid ut og etterlyste tre gutter.

«Gutt 1: Mørkt hår. Gutt 2: Lyst hår med litt lengde, markerte ansiktstrekk; markerte kinnben og hake, grå collegegenser, Uggs og fløyte rundt halsen. Gutt 3: Mørkt, litt krøllete hår. Alle tre var lyse i huden, hadde russebukse og pannebånd med hvit tekst.» sto det i artikkelen.

Tiril husker den ene best, han som så ut som en helt vanlig Oslo-gutt, som en som kunne vært en del av vennegjengen.

Metlid forteller til Dagbladet at saken nå er henlagt på grunn av ukjente gjerningsmenn.

Daglig leder i ROK, som arrangerer russetreffene, Mie Skard, sier de har tett samarbeid med politiet om best mulig sikring av området.

- Vi har et stort ansvar, og gjør alt vi kan for å hindre at uønskede hendelser skjer. Vi har et tett samarbeid med Amnestys «nei er nei»-kampanje. Både politi og profesjonelle vakter er tilstede på arrangementene, og det går vakter også utenfor gjerdene. Vi har egne toaletter for gutter og jenter som er opplyst og med vakthold. Vi er veldig oppmerksomme på denne problematikken, og både sanitetspersonell og vakter er instruert om å være oppsøkende når de går rundt på arrangementet. Vaktene går også jevnlig inn i bussene og også i skogsområdene rundt, på t-banen og tilstøtende områder.

Politiinspektør Grete Lien Metlid sier at russetida ikke skiller seg ut på voldtektstatistikken i Oslo.

- Når det gjelder voldtekter i russetida så har ikke Oslo politidistrikt høye anmeldelsestall sett i forhold til at et så stort antall ungdom samles i festrelatert sammenheng.

Da guttene hadde gått, forteller Tiril at hun kledde hun på seg og gikk litt på måfå og satte seg utenfor doene. En vakt kom bort. Han trodde hun var full, og kontaktet ambulansetjenesten. Da de kom, spurte de om noen hadde vært slemme med henne. «Ja», sa Tiril. Så gikk det veldig fort. De tok henne med til sanitetrommet, der hun fikk en fysisk sjekk. Så anmeldte hun på stedet og ga vitneforklaring slik at politiet allerede den kvelden kunne se etter gjerningsmennene. Deretter dro hun til Drammen legevakt, fordi det var nærmere hjemme.

Tung periode etter russetiden

Tiril hadde gledet seg og betalt mye for russetida, og ville ikke la voldtekten ødelegge. Hun fullførte festeperioden med venninnene. Men da russetida var slutt, gikk hun i kjelleren.

- Jeg turte ikke å være alene hjemme. Jeg var redd for mitt liv. Jeg tenkte at «dette har jeg ikke lyst til å takle, dette har jeg ikke lyst til å føle på.


        TILBAKE TIL HVERDAGEN: Tiril Steinbakk i Drammen.  Foto: Nina Hansen 
TILBAKE TIL HVERDAGEN: Tiril Steinbakk i Drammen.  Foto: Nina Hansen  Vis mer

Hun har fått god helsehjelp etterpå, og berømmer alle hun har vært i kontakt med. Men det har vært en jobb å slutte å følge med på alt og alle rundt seg.

- Jeg slappet ikke av på et år, mamma måtte si fra hvis hun skulle gå til en annen del av huset, sier Tiril.

Hun orket heller ikke å være med venninnene på byen, og måtte lære seg å bruke offentlig transport igjen.

- Jeg går hver dag og tenker at jeg kan møte dem på byen, at han kjekke fyren jeg kanskje vil gå til sengs med er en av voldtektsmennene. Han så litt lik ut, gjorde han ikke? Eller jeg tenker at de plutselig kan sitte ved siden av meg på trikken.

- Hva hadde du gjort da?

- Jeg får jo lyst til å ta dem, gi dem juling. Samtidig, hvis de hadde blitt tatt, og jeg hadde visst hva de het og hvem de var og hvordan de så ut, hadde de sittet inne to år, og så hadde de vært ute. Jeg vet ikke helt hva som er best.

- For mange blir det verre i tiden etterpå

Trine Anstorp er psykologspesialist og spesialrådgiver ved RVTS Øst (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Hun forteller at det er normalt med sterke følelsesmessige og kroppslige reaksjoner etter dramatiske påkjenninger.

- Det oppleves ganske skremmende, man kjenner nesten ikke seg selv igjen. Men i utgangspunktet er mennesker skapt for at vi skal tåle det som skjer en, og komme i balanse igjen. De fleste vil komme godt gjennom en helingsprosess, ved hjelp av støttende familie og venner.

Anstorp sier at noe av det mest problematiske for helingsprosessen, er skamfølelse.

- Å bli voldtatt er naturligvis en dramatisk hendelse for alle. Grensene dine tråkkes over, du blir både fysisk og psykisk invadert. Det gjør en redd, forvirret, sint, en kjenner seg skitten og fortvilet. Å bli utsatt for voldtekt er skremmende og smertefullt der og da, når det skjer. Men for mange blir det nesten enda verre i tiden etterpå. Følelse av skam og skyld er gjennomgående hos de fleste voldtektsutsatte, kvinner som menn.


        STOLT AV ARRENE: En periode taklet Tiril følelseskaoset ved å kutte seg i armen.   Nå har hun erstattet det med en strikk rundt håndleddet etter tips fra psykologen. Hvis behovet for å skade seg selv dukker opp, drar hun i metallbiten og slipper.  - Man blir litt dømt utfra arrene man har, og folk kikker veldig, men jeg ser på dem som battle scars (arr fra krig). Jeg er stolt av arrene mine. Foto: Nina Hansen
STOLT AV ARRENE: En periode taklet Tiril følelseskaoset ved å kutte seg i armen. Nå har hun erstattet det med en strikk rundt håndleddet etter tips fra psykologen. Hvis behovet for å skade seg selv dukker opp, drar hun i metallbiten og slipper.  - Man blir litt dømt utfra arrene man har, og folk kikker veldig, men jeg ser på dem som battle scars (arr fra krig). Jeg er stolt av arrene mine.
 Foto: Nina Hansen
Vis mer

Hvis du ikke får snakket med noen om det som er skjedd, hindrer det deg i å bearbeide hendelsen, sier hun.

- Dette skjer ofte yngre jenter, og de kan tenke at «jeg burde sagt tydeligere fra», eller gjort noe smart for å komme seg unna. Å forstå det som at man selv er ansvarlig for overgrepet, gjør det vanskelig å fortelle videre. Da kan helingsprosessen stoppe opp og man risikerer å bli sittende fast i den traumatiske opplevelsen.

For lite fokus på tiden etterpå

Tiril vil fortelle om voldtekten for å vise at det kan gå bra, man kan komme seg ut av det, selv om det er vanskelig å tro når det er på det tyngste.

- I mediene får man som regel vite hva som har skjedd, og at det ble henlagt, men ikke hvordan folk kom seg videre etterpå. Jeg vil stå fram som en sterk rollemodell fordi jeg har kommet så godt ut av det.

Tirils bistandsadvokat Vibeke G. Bille bekrefter overfor Dagbladet at det jobbes med søknad om voldsoffererstatning.

Hun venter på å få godkjenning fra Kontoret for voldsoffererstatning, som er et statlig organ, som i fjor betalte ut rundt 380 millioner til voldsutsatte, deriblant 300 voldtektsofre.

- Det er ikke bare det psykiske og følelsesmessige, det koster en del penger for at jeg skal ha det bra.

Tiril og moren har søkt om erstatning for psykologregninger og tapt arbeidstid.

Utdannelsen er forsinket sju måneder, fordi hun var sykemeldt like lenge, men nå er Tiril i gang med lærligperioden på et sykehjem.

- Vi møter mange som har klart seg bra

Lisa Arntzen er sosionom og jobber på Dixi Ressurssenter. Hun forteller at deres erfaring er at de fleste voldtektsutsatte lever gode liv, på tross av det de har opplevd.

- Ofte når man leser om voldtekt i media, kan man få inntrykk av at dette er noe som ødelegger livet. Men med gode mestringsstrategier, et solid hjelpeapparat og et stødig nettverk av venner og familie rundt seg, har man gode forutsetninger for å klare seg bra, sier Arntzen til Dagbladet.

Hun forteller at det er stor variasjon hvordan folk har det etter et slikt traume, men at noen opplever at de lærer mye av prosessen.

- På DIXI møter vi også mange av dem som har klart seg bra og som føler de har kommet styrket ut av det. Dette betyr ikke at prosessen ikke har vært tøff. En del sier at de selvsagt skulle vært opplevelsen foruten, men at de kan kjenne på at de har mer forståelse for andre menneskers problemer ettersom de vet hvordan det er å ha det tøft. Det er også noen som forteller at de har lært mye om sin egen styrke og egne ressurser i prosessen etter.

Tiril kjenner seg igjen i dette siste.

- Det er rart å si, men jeg tror jeg har blitt mer selvsikker. Jeg er stolt av meg selv. Og så tenker jeg at når jeg kom meg ut av dette, kan jeg klare det meste.

Hun har blitt bedre kjent med egne følelser, og er blitt tøffere.

- Jeg sier mer fra om ting. Folk er litt sånn «hvis jeg passer på meg, passer på deg». Nå tar jeg konflikten, jeg lar det ikke være fordi det ikke er min business.

Vil bli ambulansesjåfør

En høstdag i 2016 blir Dagbladet med Tiril opp til Tryvann der det skjedde. Nede i sentrum er det bart, men på her oppe har snøen allerede kommet. Parkeringsplassen er islagt og nesten tom. Tiril har vært her en gang før, da hun snakket om voldtekten til to journaliststudenter som laget dokumentar. Derfor er det litt lettere nå. Men noe må fortsatt jobbes med.

- Jeg har en TV-skjerm i hodet, der går det en film 24 timer i døgnet, og det er videoen av voldtekten min. Den går hele døgnet, hver dag, 365 dager i året. Og den settes aldri på pause.

Likevel har Tiril har fått mye av hverdagen tilbake. Nå er planen å først bli ferdig utdannet helsearbeider og så bli ambulansesjåfør, en drøm hun har hatt siden hun var ti år. Hun tror det hun har opplevd kommer godt med hvis hun seinere i ambulansetjenesten møter noen som er utsatt for det samme.


        TILBAKE PÅ ÅSTEDET: Det er gått ett og et halvt år siden det skjedde. Foto: Nina Hansen
TILBAKE PÅ ÅSTEDET: Det er gått ett og et halvt år siden det skjedde. Foto: Nina Hansen Vis mer

- I starten tenkte jeg det bare var meg. Når man er langt nede, føler man seg så annerledes, så utenfor samfunnet. Da hjelper det å vite at andre har opplevd noe liknende. Den følelsen når en person sier at de forstår deg, at de forstår akkurat hva du føler og tenker. Det er den beste følelsen du kan kjenne.

På kortere sikt vil hun også fortelle folk i samme situasjon at det blir bedre.

- Kanskje noen som har opplevd det samme leser dette og kontakter meg, og så kan jeg hjelpe noen, og snu det til noe positivt.