Tirsdag 26. mars

Man må tro at denne delen av verden ris av en infeksjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er 26. mars. Klima og vær er i forandring. Det er humøret rg. Morgennyhetene meldte at det var langt fra enighet om general Zinis fredsframstøt, det synes å gå fram og tilbake. Bare to palestinere er drept i flyktningleiren Barazil ved Gaza by. Og bare noen få hus er jevnet med jorda. Likevel må man tro at denne delen av verden ris av en infeksjon.

Siden jeg har avlyst undervisningen i dag, skal jeg ikke til universitetet. I stedet er vi veldige glade for å kunne ta imot en delegasjon fra den internasjonale forfatterforeningen.

På morgenkvisten møttes vi til en kort samtale. José Saramago snakket om sine erfaringer med å reise fra flyplassen i Tel Aviv til Ramallah. Han sa han følte det som om han måtte passere gjennom en «tunnel» ved grensa. Han sammenliknet situasjonen med apartheid.

Wolle Soyinka snakket om hvor rart det er at vi fortsatt har plass for poesi. Han sa at om kvelden skulle vi ha høytlesing. På veien til Beirut-universitetet prøvde han å snakke med ei jente på seks. Jenta klamret seg til moras hånd. Russel Parks, den amerikanske forfatteren som også er foreningens president, prøvde også å snakke med den lille jenta.

En eldre kvinne solgte noen tradisjonelle silkekjoler langs veien. Hun sa hun kunne selge en kjole for bare 200 shekel, eller 375 kroner. Det er familier som selger arvesølvet, en kjole som dette tar det et halvt års hardt arbeid å lage. Men ingen var interessert i kjolen, syntes det som. Kanskje ville det tross alt være for drøyt å kjøpe en så verdifull kjole for en så billig penge av en tross alt verdig trengende.

Om kvelden er al-Qasaba-teateret i sentrum av Ramallah fullsatt en halv time før møtet begynner. Klokka 20.00 var det 200 mennesker uten sitteplass i teateret, de måtte vente ute. De 400 sitteplassene var alle opptatt. I min innledning til møtet sa jeg:

«I kveld er vi samlet for å høre språkets makt og forsonende effekt. Vi trenger å feire fordi kraften kommer gjennom de dype stemmer til de vidunderlige menneskene som er her med oss i solidaritet... Vi trenger det også fordi det vil lære oss at gjennom sang er vi mindre mottakelige for hat. Vi vil ikke hate, selv om det er vanskelig for oss å forstå grunnene til vår vanskelige virkelighet.»

Vi leste til midnatt. Det var høy og åpen stemning. Ordene gjorde oss åpne, minutt for minutt ble sansene åpnet.