BUSSDRAMA: Bussjåfør Peter Reindl kjørte bussen da en av passasjerene sluttet å puste. En tre år gammel gutt ble kort tid etter fraktet til sykehus. Foto: Privat
BUSSDRAMA: Bussjåfør Peter Reindl kjørte bussen da en av passasjerene sluttet å puste. En tre år gammel gutt ble kort tid etter fraktet til sykehus. Foto: PrivatVis mer

Tirsdag hadde Peter (48) sitt livs verste busstur: «Klokka 13.50 i dag skjedde det som aldri skal skje»

Treåringen sluttet å puste og sjåføren handlet på instinkt. 

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Tirsdag kjørte bussjåfør Peter Reindl (48) den vanlige ruta mellom Erlandsgård og Trönninge i Varberg i Sverige.

Like før klokka to på ettermiddagen kommer en mor med barnevogn og en tre år gammel gutt på, skriver Hallands Nyheter.

Peter Reindl vinker til treåringen. Han smiler og vinker tilbake.

Når bussen kjører ut av bysentrum, er familien på tre de eneste som er igjen. I øyekroken ser Reindl at noe er galt. Moren forsøker å få kontakt med treåringen.

- Det kom ingen reaksjon

- Mens jeg pratet med moren ble han bare varmere og varmere og sløvere og sløvere i blikket. Hun så ikke ansiktet hans først, fordi hun hadde ham på fanget. Men da jeg så på ham var blikket totalt fraværende. Jeg skjønte raskt at dette var alvorlig, sier sjåføren til Dagbladet

Treåringen pustet ikke og Reindl ringte med en gang til ambulanse.

- Han ble litt bedre etter hvert, men ha ga ingen respons. Jeg kløp ham i armen for å se om han reagerte, men det kom ingen reaksjon. Da jeg ringte til SOS Alarm hadde han krampeanfall og leppene begynte å mørkne. Moren la ham ned, og etter en liten stund begynte han å puste igjen. Jeg husker jeg prøvde å komme på hvor mange innblåsninger og kompresjoner man skal ta. Heldigvis ble jeg aldri nødt til å gjøre det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter ti minutter kom ambulansen. Reindl sier det føltes som en evighet. Fordi moren hadde med seg et annet barn i barnevogn fikk hun ikke plass i ambulansen.

- Jeg tenkte bare at han måtte til sykehuset og at familien måtte med. Det var det viktigste, og jobben kom i andre rekke. Jeg handlet på instinkt. Det var ingen tvil om at jeg skulle kjøre dem.

Fikk kontakt med moren

Treåringen havnet på akutten, og Reindl satte av moren og det andre barnet rett utenfor.

- Jeg fikk heldigvis roet meg ned etter hvert, og etter en pause sa jeg at jeg ville kjøre den siste, litt lengre bussturen før jeg dro hjem for dagen. Jeg lurte på hvordan jeg skulle få beskjed om hvordan det gikk. Hvordan jeg kunne nå moren. Jeg håpet på at hun skulle kontakte meg, og det gjorde hun.

På vei hjem ringte treåringens mor og fortalte at legene hadde fått liv i ham og at det gikk bedre.

- Jeg var på gråten da hun fortalte det, virkelig. Og jeg kjenner jeg er på gråten når jeg forteller om det nå også. Det er skremmende, og det eneste som er fint med dette er at det gikk bra. Uvissheten om hva som sjedde etter at jeg hadde sluppet dem av var fryktelig.

På sykehuset ble det konkludert med at treåringen hadde fått feberkramper, og han ble utskrevet etter bare noen timer. I går var Peter Reindl innom familien for å se hvordan det sto til. Treåringen var på beina igjen og Reindl fikk en god klem.

- Jeg vet at han selv har sagt at han ikke vil bli kalt en hverdagshelt, men for meg var han en helt. Jeg ønsker ham alt godt i fremtiden, sier mamma Carolia Höglund til Expressen.

Peter Reindl forteller at han var nødt til å få hendelsen ned på blokka da han kom hjem. Det resulterte i denne teksten:

«Klokka 13.50 i dag skjedde det som aldri skal skje. Jeg jobbet som bussjåfør i Varberg og kjørte turer som vanlig. På en holdeplass i sentrum kommer en mamma og to barn med en barnevogn om bord. Gutten (3 år) ler når jeg vinkler til ham. Det er rolig i byen, så det er få reisende som kommer på, og denne reisen er som reisen en hvilken som helst annen dag. Når vi kommer til holdeplassen rett utenfor byen er familien de eneste igjen i bussen og de skal til å gå av. I øyekroken ser jeg noe som får meg til å reagere.

Det er mammaen som forsøker å få liv i sin tre år gamle sønn som nettopp var full av liv. Med en gang løper jeg bak for å se hva som skjer. Sekunder senere kontakter jeg 112 og SOS Alarm, samtidig som vi forsøker å få kontakt med gutten. Han har kramper og er i en helt annen verden. SOS Alarm svarer og sender med en gang en ambulanse samtidig som de stiller masse spørsmål om helsa hans.

Mens tiden går danner det seg bilkø bak bussen og jeg vinker dem forbi da vi står ved en trafikkøy som avgrenser holdeplassen. Etter at jeg har fått bilene avgårde haster jeg inn i bussen igjen der moren forsøker å prate med sønnen for å få ham til å reagere, men ingen respons. Man føler seg totalt hjelpesløs og lurer på hvor ambulansen har tatt veien. Etter hvert havner flere biler i kø, SOS alarm stiller flere spørsmål og her står en urolig mamma og en bekymret bussjåfør.

Når ambulansen dukker opp har gutten ennå ikke gitt noen respons, men krampene har sluppet taket. Fordi moren har barnevogn og en liten en som forsatt sover i vognen, kan ikke ambulansen ta henne med. Inn i bussen med dere, så kjører jeg, husker jeg at jeg sa. Som sagt så gjort, vi kjørte i vei etter ambulansen mot sykehuset som ligger noen kilometer unna. Underveis ringte jeg til «trafikplaeringen» og fortalte hva som hadde skjedd og hvilken beslutning jeg hadde tatt uten deres bekreftelse. Noen minutter senere ringer vår lokale «trafikplanering» tilbake og lurer på hvordan jeg har det og spør om jeg trenger å avløses. I øyeblikket takker jeg nei, men senere endrer det seg, og jeg takker ja til noen timers pause for å roe nervene.

Vel framme ved sykehuset kjører jeg helt bort til ambulanseinnkjøringen, lurer på om personalet lurer på hva som skjer, en buss på 15 meter står foran inngangen til akutten. Jeg slipper av moren og barnevognen med barnet. Så må jeg igjen forsøke å kjøre turene mine. Heldigvis har «trafikplaneringen» kommet seg til en holdeplass hvor de tar over bussen for en stund.

Når jeg senere kjører min siste tur til Falkenberg biter uroen seg fast i meg og flere ulike scenarier dukker opp på netthinnen. Hvordan har han det, lever han, er han ved bevissthet. Ja, alle som har barn vet hvordan man føler seg. Når jeg nærmer meg Tvååker på vei hjem fra Falkenberg ringer plutselig telefonen. Det er mammaen til den lille gutten som vil takke meg og hun forteller at de lyktes i å få ham tilbake til virkeligheten og at temperaturen hadde sunket fra 40 til normal.

Plutselig kjenner jeg bare hvordan jeg slapper av og er nær ved å felle en tåre. Jeg legger ut dette slik at alle kan lese, fordi jeg er så himla takknemlig for at ting iblant fungerer som det skal.

Stor takk til SOS Alarm som hjalp til på mange måter, ambulansepersonalet for deres raske innsats, min «trafikplanering» som så at til og med jeg kunne trenge støtte. Arbeidskollegaer som satte seg ned og pratet med meg i hvilestua. Leger og sykepleiepersonalet som fikk tibake den leende gutten jeg vinket til noen timer tidligere.

Sist, men ikke minst. Den aller største takken går til gutten og moren som gjorde denne dagen til en gledesdag og ikke en sørgedag. I blant kan en halvtime forandre livet.»