Tja-dronning

SV-leder Kristin Halvorsen må kanskje velge mellom regjeringsmakt eller å vinne neste EU-kamp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRISTIN HALVORSEN står foran ei hyggelig helg i Tromsø. I dag åpner hun partiets landsmøte med både velgerne og partidelegatene i ryggen. Dét er det ingen SV-leder som har opplevd før henne. Enten har partilederne stått sterkt innad i SV, eller så har de vært populære hos velgerne og omstridt internt. Om SV i tidligere tider har vært lykkeligst når partiet har ligget stabilt på 5- 6 prosent, vil gleden over å ha mange velgere og utsiktene til økt innflytelse skape feststemning på dette landsmøtet. Men Kristin Halvorsen er naturligvis fullt klar over at det ikke er bekymringsløst å være et stort parti. Hun kan både i kraft av sin egen popularitet og gjennom partiets størrelse bli en avgjørende kraft når viktige politisk veivalg skal tas i de nærmeste åra. De to aller viktigste er hva slags regjering landet skal ha etter stortingsvalget i 2005, og om Norge skal bli medlem av EU etter neste folkeavstemning.

EI FLASKE god skotsk whisky er premien Kristin Halvorsen har satt opp i veddemålet med Carl I. Hagen om hvem av dem som blir statsråd først. Men mulighetene for å komme i regjering vil i stor grad bli avgjort av måten hun håndterer EU-saken på. Dette er Kristin Halvorsens store hodepine:

Plasserer hun SV som et nei-parti uten takhøyde for andre standpunkt, vil hun skremme vekk svært mange av dem som sier de vil stemme på partiet i dag. Dersom hun tillater åpen Europa-debatt og ja-folk i sentrale posisjoner, svekker hun nei-siden på en måte som gjør at veien mot Brussel blir atskillig lettere.

FØR EU-STRIDEN i 1994 var SV gjennom en liknende debatt. Daværende leder Erik Solheim hadde nok ønsket en mer åpen Europa-debatt, men i realiteten ble ja-folk og tvilere som ikke raskt inntok nei-standpunktet, kjeppjaget både fra landsmøtets talerstol og andre partifora.

- Skal vi diskutere Europa, eller vinne EU-kampen, ble det sagt til dem som ville ha en åpen Europa-debatt i SV. I det utsagnet ligger det fortsatt en sannhet som Kristin Halvorsen og nestleder Øystein Djupedal må ta innover seg mens de entusiastisk jobber for et samarbeid med Ap. Heller ikke i neste EU-debatt er det de fundamentalistiske motstanderne av EU i Senterpartiet som kommer til å overbevise tvilerne til å si nei. Men det kan heller ikke være tvil om at Kristin Halvorsen vil svekke nei-siden ved å signalisere at partiet ønsker EU-tilhengerne velkommen i sentrale partiverv. Og like mye ved at hun som partileder sørger for en intern debatt der ja-folk både slipper til og blir hørt.

SVs AMBISJON om regjeringsmakt kan bare oppfylles gjennom et samarbeid med Arbeiderpartiet. Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen er i ferd med å utvikle det personlige og politiske tillitsforholdet som er nødvendig for å kunne utvikle et godt samarbeid. En regjering hvor begge partier deltar, er umulig i en fase der det skal søkes om medlemskap og deretter forhandles med EU. Men også en avtale mellom en Ap-regjering og SV i en slik situasjon vil oppfattes som at SV mener at innflytelse og regjeringsspørsmålet er viktigere enn å holde Norge utenfor EU. Spørsmålet da er om Kristin Halvorsen klarer å holde ro i partiet når Senterpartiet begynner å hamre løs.

KrF og Venstre har en avtale med Høyre om at dagens regjering skal oppløses dersom det blir aktuelt å søke EU-medlemskap. Det vil ikke være lett for SV å innlede samarbeid med Ap samtidig med at EU-saken skal avgjøres. Senterpartiet vil aldri la muligheten gå fra seg til å stjele velgere fra SV ved å framstille SV som tvilsomme i EU-spørsmålet. Da vil Åslaug Haga stå fram som den tydeligste nei-lederen, mens SV-Kristin blir redusert til en slags tja-dronning.

DETTE KOMMER Kristin Halvorsen til å tenke mye på i tida som kommer. Hun har ennå ikke bestemt seg for hvordan EU-saken skal håndteres. Men skal SV ha håp om å beholde noe i nærheten av dagens oppslutning på om lag 20 prosent av velgerne, kan ikke partiet la EU-saken være et hinder for et regjeringssamarbeid eller en forpliktende politisk avtale med en Ap-regjering. Et SV som melder seg ut av regjeringsdiskusjonen foran valget i 2005, blir igjen et lite parti. Selv med Norges mest populære politiker som leder.