Tjenestehandel

Det som er handelshindringer for noen er sikkerhet for andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HANDEL av varer og tjenester har foregått til alle tider. Økt handel har ført til økt velstand. Handelen har drevet fram utviklingen. Ønsket om fortjeneste, rikdom, lykke og kontroll har vært en motor for endring og omstilling og en kilde til nytenkning og teknologisk utvikling. I Europa har samhandel innenfor EEC, EF og EU bidratt til fred mellom gamle erkefiender. Men handel har også ført til utbytting, nød, fattigdom, ustabilitet, kriger og elendighet. Det er historien full av eksempler på.

PÅ DET UREGULERTE markedet gjelder jungelens lov, den sterkestes, sluestes, smartestes rett. Det er ikke rart fagforeninger er skeptiske når arenaen for kjøp og salg skal utvides enten det er snakk om geografisk utvidelse av markedet eller fjerning av såkalte handelshindringer innenfor markedet. Det som er handelshindringer for noen er sikkerhet for andre. Fagforeningers formål er å sikre sine medlemmers interesser, men ikke på en slik måte at de graver sine medlemmers grav.

NÅR FAGBEVEGELSEN i Norge og i EU demonstrerer mot EUs nye tjenestedirektiv er det fordi den frykter at det vil føre til sosial dumping. Særlig det opprinnelige forslaget. De frykter at egne medlemmer skal bli utkonkurrert av selskaper som kan tilby billigere tjenester på grunn av lavt lønnsnivå i de nye EU-landene. Euro-LO mener direktivforslaget vil undergrave ansattes rettigheter og stillingsvern og ødelegge tilbudet av grunnleggende tjenester til EUs borgere. Når store arbeidsgiversammenslutninger ikke har protestert, er det fordi det opprinnelige direktivforslaget er i deres interesse. En friest mulig handel vil gi selskapene lavere kostnader og dermed større fortjeneste. EU mener det er nødvendig å få tjenestene inn i vareflyten for å bli den mest konkurransedyktige handelsblokk i verden innen 2010. Det var det vedtatte målet på EU-toppmøtet i Lisboa i 2000. EU-kommisjonen mener det opprinnelige direktivet ville gitt 600 000 nye jobber i tjenestesektoren. Andre anslag går ut på at handelen over grensene ville økt med 15-30 prosent og investeringene med 20-35 prosent.

DERSOM DET skjer, vil de fleste arbeidstakere innenfor EU og EØS, også de som protesterer, ha fordel av direktivet. Erfaringen fra forrige EU-utvidelse, da landene i Sør-Europa ble medlemmer, viste at frykten for sosial dumping var betydelig overdrevet. Men integreringen av middelhavslandene skjedde gradvis siden de ble med i et annet EU enn dagens. EUs mål har hele tida vært at lønns- og arbeidsvilkår i medlemslandene skal nærme seg hverandre. Det vil skje. Men det vil ta tid. Og det bør ta tid, som i forrige utvidelsesrunde. Ikke minst fordi fordelene og belastningene som følger med en utvidelse er ulikt fordelt. Det er arbeidstakerne med lavest kompetanse som er mest utsatt. Det er de som blir ledige, uføretrygdet, erstattet og dumpet i ordets rette forstand. En slik form for utstøting bidrar over tid til å øke kompetansen i arbeidsstyrken. Men det er brutal voksenopplæring for dem det gjelder. En klok politikk, sørger for en myk overgang.

MEST SANNSYNLIG vedtar EU-parlamentet i dag et kompromissforslag som er utvannet i forhold til kommisjonens opprinnelige forslag. Det såkalte «opprinnelsesprinsippet» som gjorde det mulig å lønne polsk arbeidskraft med polsk lønn i vestlige land er fjernet. Fjernet er også tanken om å la helsetjenester flyte fritt. Men kompromisset innebærer likevel en oppmykning i forhold til dagens regler. Samtidig vil det være tolkningsrom som EU-domstolen i sin tur må avklare. De som nå hulker over at proteksjonistene har vunnet, vil snart se at liberalistene har oppnådd noe. Det beste bevis på det er at EU-kommisjonens president Barroso alt i forrige uke signaliserte at han ville godta forslaget som nå behandles. Han ser at kompromisset tross alt representerer et framskritt. Det balanserer Polens ønske om større tilgang til tjenestemarkeder i vest med gamle EU-medlemmers ønske om å bevare sine velferdsmodeller. Alternativet kunne blitt en kime til ny ufred mellom øst og vest, mellom nye og gamle EU-medlemmer. Og det er det ingen som har råd til. Særlig ikke når EU trenger ro til å ta opp igjen grunnlovsforlaget på nytt, i revidert fasong, i håp om å få alle med i forsøk nummer to.