To år seinere var alle barna solgt

- Hun giftet seg igjen og fikk fire døtre. Hun beholdt dem. Hun beholdt ikke oss. Men mennesker gjør feil, sier yngstesønnen.

TIL SALGS: På toppen av trappa er Lana (6) og Rae (5). Under sitter Milton (4) og Sue Ellen (2). Mora skjuler ansiktet sitt. Foto: Bettmann / Getty Images
TIL SALGS: På toppen av trappa er Lana (6) og Rae (5). Under sitter Milton (4) og Sue Ellen (2). Mora skjuler ansiktet sitt. Foto: Bettmann / Getty Images Vis mer
Publisert

«RaeAnn Mills skyver penselen ned i ei flaske med neglelakk som har samme farge som en Barbie-boks. Hun tar søsterens hånd og legger på et tynt lag med «Pink forever» på hver negl. Mills er 70 år, søsteren Sue Ellen Chalifoux er 67. Det er første gang de maler hverandres negler».

Slik starter reportasjen i The Times Of Northwest Indiana om livet til barna på bildet over.

Bildet ble første gang publisert 5. august 1948 i The Vidette-Messenger, som ble utgitt i Valparaiso i Indiana, USA.

Det hadde følgeteksten:

«Et stort «til salgs»-skilt i Chicago forteller stumt den tragiske historien til foreldrene, som snart blir kastet ut fra leiligheten. Den arbeidsledige sjåføren og kona ser ingen annen utvei enn å selge de fire barna. Mora snur hodet bort fra kameraet, mens ungene ser seg undrende rundt. På toppen av trappa er Lana (6) og Rae (5). Under sitter Milton (4) og Sue Ellen (2).»

Den som ikke er med på bildet, er yngstesønnen David. Han er ikke født ennå. Han ble solgt da han var ni måneder gammel.

Mishandlet

Det er uklart hvor lenge skiltet sto der. Noen familiemedlemmer sier bildet er arrangert og at mora fikk betalt for det. Det viser uansett virkeligheten. Innen to år var alle barna solgt.

Rae og Milton ble solgt til en familie fra DeMotte, som endret navnene deres til Beverly og Kenneth. De ble aldri formelt adoptert av den nye familien. Rae sier hun kostet to dollar.

- De pleide å binde oss fast på låven. Da jeg var 17, dro jeg hjemmefra og så meg aldri tilbake.

Milton forteller at det er mye fra barndommen han ikke kan huske. Han ble mishandlet og måtte jobbe lange dager i åkeren.

- Jeg spurte hvorfor fosterfaren min slo meg. Han sa at han måtte holde styr på meg - og at hvis jeg var redd, ville jeg høre på ham.

Rae besøkte den biologiske mora noen år seinere. Det var ikke et hyggelig gjensyn. Hun sier at mora verken angret eller viste kjærlighet.

Sue Ellen fikk en bedre oppvekst. Hun ble oppdratt ikke langt fra barndomshjemmet og gikk på St. Francis de Sales High School. Da The Times of Northwest Indiana møtte henne i juni 2013, var hun for syk til å snakke.

Hun ble spurt om hvilke tanker hun hadde om sin biologiske mor og skrev disse ordene på et ark:

- Hun bør brenne i helvete.

- Vi gjør feil

Lanas historie er lite kjent. Men yngstebroren David møtte datteren hennes i Washington i 2013.

- Hun fortalte at alt Lana snakket om var at hun ville finne søsknene sine før hun døde.

Lana fikk aldri oppfylt ønsket. Hun døde av kreft i 1998.

David var bare ni måneder gammel, da han ble adoptert av et par i Wheatfield, ikke langt fra der RaeAnn og Milton bodde. Dermed kunne han besøke søsknene sine da han ble eldre.

- De var ofte bundet fast på låven. De ble mishandlet.

David sier at han selv hadde en fin barndom hos adoptivfamilien og har gode minner fra oppveksten. Som voksen flyttet han tilbake til området der han vokste opp.

Han er den eneste som uttrykker en form for sympati med sin biologiske mor.

- Hun giftet seg igjen og fikk fire døtre. Hun beholdt dem. Hun beholdt ikke oss. Men på den tida handlet det om å overleve. Skal vi dømme henne? Vi er alle mennesker. Vi gjør feil.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer