To gode venner

For første gang besøker George W. Bush Russland. Førstereisgutten vil møte en annen virkelighet enn den han kjenner best, blant oljemillionærer i Texas. Det ryktes at han leser Dostojevskij.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSKVA (Dagbladet): Når George W. Bush for første gang besøker Russland, gjør han det grundig. Besøket begynte da Bush landet i går kveld, og strekker seg over fire dager. George W. Bush og Vladimir Putin skal underskrive en omfattende nedrustningsavtale, og Putin skal selv vise fram sin praktfulle fødeby St. Petersburg. To middelaldrende menn, som selv omtaler hverandre som venner, skal kaste glans over en strategisk omfavnelse som kan likne et politisk kjærlighetsforhold.

FOR DE HAR FUNNET hverandre, disse politikkens machomenn. Det begynte forsiktig i uanselige og ufarlige Slovenia for et snaut år siden. Det fortsatte i Washington og Texas for et halvt år siden. Da stilte de to i fritidsklær, som to hvilke som helst gutta på tur. Bush hentet sin kollega i pickupen sin, og med Bush ved rattet kjørte de inn i solnedgangen til presidentens ranch, der gresset er grønnere og alliansen sterkere etter terrorangrepet mot USA 11. september. En politisk klisjé var så utvilsomt skapt. Den skal dyrkes videre under Bushs besøk i Russland.

BUSH KOMMER FRA Berlin, der han møtte en moderne europeisk virkelighet. Hundre tusen demonstranter sørget for at Bush ikke kunne gå på gata og møte vanlige mennesker eller ta en øl med forbundskansler Gerhard Schröder, slik Putin pleier å gjøre når han besøker landet der han tidligere tjenestegjorde som spion. Det er USAs demonstrative alenegang som mobiliserer en europeisk venstreside som igjen har fått en internasjonal kampsak. Det dreier seg om kampen mot at USA ikke etterlever verken internasjonale nedrustningsavtaler, miljøavtaler, eller avtaler om at ansvarlige for krigsforbrytelser skal straffes, selv om de skulle være velsignet med amerikansk pass. Mens europeiske regjeringspolitikere er enige om å være uenige i den politiske urimeligheten i dette, så kom mye av den europeiske virkeligheten for dagen i Berlins gater denne uka. Det begynner å bli et politisk hav - la oss kalle det Atlanterhavet - mellom USA og dets allierte i Vest-Europa.

DET ER RUSSLAND som er hovedfokuset for Bushs europatur. Men mellomlandingen i Berlin er langt fra tilfeldig. For det vi ser er et USA som utvikler et strategisk partnerskap med Russland, hopper udelikat bukk over EU, og er i ferd med å gjøre NATO stadig mer uviktig, men som likevel vil ha et nært forhold til de gamle europeiske stormaktene Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Dette er det strategiske hovedbildet som trer fram etter at den kalde krigen er ettertrykkelig død og begravet. For Bushs besøk i Russland handler også om dette, at Russland får en plass i NATO som gjør det til en likeverdig partner i mange viktige spørsmål. USA trenger Russland, særlig etter 11. september i fjor, i krigen mot terrorismen. Putins Russland trenger USA, både for å skaffe seg politisk kapital som innebærer medlemskap i Verdens handelsorganisasjon WTO, og dermed investeringer i russisk næringsliv, som sårt trenger både startkapital og markeder. Dermed kan Russland bli landet som spiller en rolle i internasjonal politikk fordi det er respektert for det det bidrar med, og ikke landet som er fryktet for ødeleggelsen det kan skape.

MEN DET ER SELVSAGT skjær i sjøen. For selv om Russland - mye på grunn av Tsjetsjenia - opplever et grunnleggende skjebnefellesskap med USA i denne terrorens tid, så er det også uenighet. Det dreier seg først og fremst om Irak, som Bush vil bombe, men som nesten er en politisk alliert av Russland, og som er en viktig symbolsak for mektige russiske kommunister og nasjonalister. Det dreier seg om Iran, som utenriksminister Colin Powell for bare tre dager siden bekreftet var på USAs liste over «ondskapens makter», men som Russland hjelper med å bygge kjernekraftverk.

PRESIDENT PUTIN har på en imponerende måte tatt inn over seg det faktum at USA er verdens eneste supermakt, samtidig som han har gjort Russland synlig til tross for at økonomien ikke er større enn i land som Sveits og Nederland. Testen på om alliansen mellom USA og Russland holder, ligger i at Russland får ei stabil økonomisk og politisk framtid, og i at USA ikke fortsetter å demonstrere sin alenegang. Det er kanskje bekymringsfullt. Men mye av svaret på begge spørsmål ligger i Det hvite hus.