Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«To kilo sprengstoff pr. innbygger. Forholdsmessig?»

Beograd, 17. april

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sekstende april 1944 begynte de alliertes bombing av Beograd og fortsatte i mai, juni og september. Ofte droppet de her «restlageret» av bomber som de ikke brukte andre steder.

I fjor ble serbiske myndigheter ofte beskyldt for «uforholdsmessig maktbruk» mot opprørere i UCK. Jeg tviler ikke på at politistyrkene for hardt fram, vi opplevde en del av dem her i Beograd under protestene i 1996- 97. Men det er noe som ikke stemmer.

NATO skal nå bruke 1100 fly mot Jugoslavia, altså ett fly per nitti kvadratkilometer og ni tusen innbyggere. Antall tokt nærmer seg 10000. Det er blitt skutt ut flere hundre krysserraketter (på NATO-hold klages det over at rakettreservene minsker). Mengden av brukt sprengstoff nærmer seg to kilo per innbygger. Forholdsmessig?

Undervisningsministeren har bestemt at alle opptak til høyere utdannelsestrinn skal skje uten opptaksprøve, bare etter poeng fra lavere trinn. Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, forklarer min sønn, setter lærebøkene i hylla og strekker seg på senga med Frank Herberts «Heretics of Dune».

Omkring klokka tre går en kortvarig flyalarm. Ingen reagerer med synlig nervøsitet. Det blir vel ikke meg, sier en som jeg diskuterer med.

Dagens store samtaleemne er Clintons tale. Han sa at bombingen har som mål å opprette et demokratisk regime i Serbia, at denne krigen kommer til å bli lang, brutal og skitten, og at Serbia kommer til å bli beseiret innen august. Det var hyggelig å få vite hvorfor vi skal bombes tilbake til steinalderen. Forhistoriske samfunn var demokratiske og egalitære. I august kan NATO konstatere at operasjonen var velykket. Problemet er bare at pasienten er lite grann død. Men hensikten var god.

Ibrahim Rugova samtaler med serbiske politikere. For inntil et års tid siden ble han mottatt i Vesten med nesten samme ære som statspresidenter, men neglisjert av Milosevic. Så ble han i fjor vår sparket til fordel for Hashim Taqi og UCK lik andre moderate albanske politikere, men falt i Milosevics smak.

En skokk av min datters venner har overtatt kjøkkenet. Da jeg bodde i Studentbyen på Sogn i Oslo, satt vi også helst på kjøkkenet. Noe før klokka sju forsvinner de en etter en, mens foreldrene ringer og spør om deres barn har gått hjem. Ungene sirkulerer maksimalt uansett, foreldrene stenger seg inne hjemme og bruker telefon.

På TV ser jeg en mann på min alder si at han er villig til å ofre sin eneste sønn for friheten. Madeleine Albright sa en gang at hundre tusener døde irakiske barn var prisen USA var villig å betale. Hvorfor er man alltid villig til å ofre andres liv?

I løpet av kvelden forsøker jeg å formulere en artikkel om forholdet mellom samfunnsendringer og språkendringer i Eks-Jugoslavia for et tysk forlag, men det går tregt. Bombing fremmer ikke forskningslysten.

Det kom et e-brev fra Norge. Trodde ikke et vanlig e-brev kunne skape så mye glede.