To land som gjør noe

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Flere bjeller ringer når Canada og Norge som de første vestlige land får slippe inn i Algerie for å forberede et bistandssamarbeid. Foreløpig er dette et særdeles forsiktig diplomatisk gjennombrudd, et humanitært forsøk på å få hjelpe de mest uskyldige ofrene, barna, med deres traumer. Men etter mange forsøk fra langt større makter, er dette første gang noen får «en fot innenfor». Regimet i Alger har hittil lagt en ugjennomtrengelig mur rundt landet for å hindre all utenlandsk innblanding i sitt indre blodbad, som nå har vart i seks år. Og de væpnede islamske opprørerne har verken noen støtte i Vesten eller noe ønske om vestlig innblanding. Tvert imot, det er Vestens arv de vil drive ut av landet.
  • Algerie - navnet fører straks tanken til et uløselig blodbad. Uten å sammenlikne, vil vi da minne om at holdningene var like oppgitte til borgerkrigen i Guatemala og striden mellom palestinere og israelere før de oppsiktsvekkende fredsprosessene i disse hjørnene av verden kom i gang.
  • Algerie er et helt annet vepsebol. Der er det ingen frivillige organisasjoner til stede som kan brukes til å begynne en uformell prosess. Norge og Canada går inn i samarbeid med UNICEF, som er til stede, og statssekretær Janne Haaland Matlary har tatt turen om sine katolske trosfeller i stiftelsen St. Egidio i Roma, som sitter på betydelig kunnskap om Algerie. Det er en begynnelse. I dette aner vi noe mer enn hjelp til barn, men først må tilliten bygges opp fra ingenting.
  • Canada og Norge er ikke et tilfeldig tospann, verken i samarbeid eller overfor Algerie. Norge utenfor EU og med et visst ry fra Midtøsten, Canada i skyggen av USA, det er to «utenforland» som Algeries regjering kan ta imot uten å miste ansikt, land som ikke kan mistenkes for koloniale baktanker.
  • Utenriksdepartementet under Knut Vollebæk fortsetter dermed i samme spor som forgjengerne fra Arbeiderpartiet, langs «den stien der alle andre har gitt opp». Ingenting som likner et håp om fred er i sikte i Algerie nå, men la oss da få radbrekke Bjørnstjerne Bjørnsons utsagn og si: «Fred er umulig for den som intet vil.»