Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

To tanker er en for mye

«Jens, du burde skamme deg»-setningen er blitt kjørt like mange ganger i reprise som spektakulære fotballmål og har vært god TV-reklame.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREMSKRITTSPARTIETS

leder Carl I. Hagen behøver ikke bruke penger på politisk TV-reklame, ei heller er det nødvendig for ham å teste forbudet mot slik reklame. NRK har så langt i valgkampen gjort det hele gratis - og lovlig. Ikke vet jeg hvor mange ganger jeg har hørt og sett hans utfall mot Stoltenberg i reprise: «Jens, du burde skamme deg»-setningen er blitt sendt både som reklame for programmer og som meningsbærende opptakt til debatter. Bare avgjørende eller spektakulære mål i fotball blir på tilsvarende vis sendt om og om igjen.

Først mandag kveld fikk Jens Stoltenberg mulighet til å svare. Det gikk galt, for programmet var som designet for Carl I. Hagen.

DEBATTEN

mellom de to i NRK TVs «Redaksjon EN» viste til fulle hvordan en journalistisk form kan være som skreddersydd til enkle politiske budskap. Dette gjelder ikke bare TV-mediets form, også vi i avisene legger altfor ofte idé og form opp på en måte som gjør at Carl I. og hans hær kan marsjere motstandsløst inn i spaltene. Det gjelder i særlig grad i innvandringsdebatten.

I innslagene fra feiringen av Pakistans nasjonaldag forleden opptrådte både NRK og TV2 som reine mikrofonstativer for Carl I. Hagen, mens TVNorge stilte ham uventede spørsmål og brakte ham ut av fatning. Hagen vil heretter ikke stille opp til opptak i TVNorge, bare til direktesending, naturlig nok, fordi han kjenner mediets form, den er ofte hans egen. Med mindre han møter en svært godt skodd programleder. Det gjør han sjelden.

I TV-diskusjonen var det de avsluttende ja- og nei-spørsmålene som gjorde at en debattant med to tanker i hodet uansett ville være fortapt. Jens Stoltenberg var orientert på forhånd. Hans åpenbare irritasjon over formen kan derfor vanskelig lastes redaksjonen.

ET PAR

reportasjer i programmet inneholdt nyanser, men disse ble tappet for kraft, fordi form og viktigste vinkling var som bestilt av Carl I. Hagen: Brutalt drap i Haugesund. Det sentrale intervjuobjektet var drapsofferets bror, som mer enn antydet politikernes ansvar. Transformert til studio ble det til et direkte du-spørsmål til Jens Stoltenberg. Carl I. Hagen slappet av, poengene i denne runden var delt ut på forhånd. Glemt var også påminnelsen fra direktøren i Utlendingsdirektoratet, Trygve Nordby, nemlig om at de kriminelle blant asylsøkerne bare utgjør en prosent.

I en kritisk reportasje om danske statsborgere som ikke kan bosette seg i Danmark med sine utenlandske kjærester eller ektefeller, forsvant et vesentlig poeng i snakket om at vi må foreta innstramninger som danskene. I sommer har det vært en heftig diskusjon om hvordan utenlandsdanskene kan hjelpes uten å diskriminere andre. Dansk Folkeparti har en grei løsning: Bryt med Menneskerettighetskonvensjonen. Vil Carl I. Hagen også det? Spørsmålet ble aldri stilt.

TIL «REDAKSJON EN

»'s forsvar kan det sies at kritiske momenter var med, i tillegg til at Jens Stoltenberg tross alt var til stede og kunne si hva han ville, og korrigere hva han ville. Likevel var det noe med formen, valg av vinklinger, som passet den ene debattanten bedre enn den andre - som om form og Carl I. Hagen spilte på lag, uavhengig av programlederen ble det to mot en.

Valg av form, regi og vinkling er ofte meningsbærende i seg selv, ja, de kan samlet vurderes som et politisk så vel som et kommersielt standpunkt.

Dette illustrerer alvorlige dilemmaer i moderne journalistikk, der idealene stadig oftere synes å bli annektert av markedsøkonomisk logikk, som Carl I. Hagen tilfeldigvis er landets sterkeste tilhenger av.

Ønsket om et enkelt og tydelig språk som kan nå fram til flest mulig mennesker, og ønsket om å gripe fatt i en fellesnevner, noe alle kan forholde seg til, kan være gode journalistiske idealer. En del av motstanden mot tabloidpressen og TV-kanaler bærer her preg av akademisk snobberi.

På den annen side bør vi journalister være de første til å se hvordan forenklingene kan sende oss galt av sted: Det kan lett bli feil, ikke så mye på grunn av det vi faktisk skriver eller sier, som på grunn av det vi utelater. Dernest, på samme vis som forenklingene passer inn i trangere rammer, enten det er spalteplass eller tid i radio og TV, kan de drive oss mot det ekstreme og mot et språk som tilhører reklamen, eller verre, demagogene. Og for dem er alltid to tanker en for mye.