Toleransens grenser

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NORSKE HOMODEBATTEN er dominert av liberale, sekulære stemmer. Mørkemenn; konservative, kristne homomotstandere blir tidd i hjel eller framstilt som kuriøse outsidere i media. Men de samme personene som latterliggjør kristenfundamentalistenes fordommer, viser ofte respekt for muslimske mørkemenn. Politikere og homoorganisasjoner har vært altfor redde for å tråkke religiøse ledere og andre homofiendtlige muslimer på tærne. I dag arrangerer homoorganisasjonen Skeiv Verden og Antirasistisk Senter møte om homofili og religion. Islamsk Råd Norge har takket ja til invitasjonen.

HOMOSJOKKET kom da nettopp Islamsk Råd nektet å ta avstand fra henrettelse av homofile og sendte saken til det europeiske fatwarådet. Så tok leder Senaid Kobilica avstand fra dødsstraff i Norge. Andre uttalte at det ikke finnes homofile muslimer i Norge! Så ba Kobilica homofile muslimer stå fram. Til hva? Utstøting? Uttalelsene følger en velkjent skala. Fra: «De er syndere som skal brenne i helvete» via «må kureres» og «test fra Allah» til den velkjente «vi fordømmer homofil praksis, ikke homofile mennesker». Sistnevnte er en mye brukt teknikk for å opprettholde egen fordømmelse. Andre muslimer sammenlikner homofili med å snyte på skatten.

EN FERSK UNDERSØKELSE blant tiendeklassinger viser at halvparten av de homofile guttene blir mobbet. Verden går ikke så fort framover som vi ønsker og tror. Det er ikke lett å være ung homo i 2009. Det er tusen ganger verre å være innvandrer og homofil. De møter diskriminering både fra innvandrere og fra det etnisk norske homomiljøet. Nesten alle holder legningen sin skjult, noen blir giftet bort når de blir avslørt. Men det å leve i skjul oppfyller slett ikke kravene til å være «moderne, norsk homo».

Homohets er utbredt blant unge folk. Trenden er polarisering: Flere og flere er hundre prosent homo-avslappet. Andre er homofobe. Blant disse er det flest gutter – og veldig mange gutter med muslimsk bakgrunn eller annen innvandrerbakgrunn.

«JEG VIL IKKE TRYGLE og be om å bli tolerert. Vi må reise oss og kjempe for vår sak», innledet Kaltham Alexander Lie (46) sitt innlegg i Dagbladet i fjor. Han er åpen homofil og muslim, altså et unntak fra regelen. Den tidligere irakiske flyktningen er en av hovedpersonene i den norske dokumentarfilmen «Gender Me». Det hender folk spytter på ham på gata. Men Kaltham er en utålmodig frontkjemper som forventer mer enn å bli tolerert.

HOMOVETERANEN Kim Friele sier at toleranse er det ekleste begrepet hun vet. Det er et ledende begrep som forutsetter diskriminering. Men debatten om homofili og religion handler om grenser for toleranse. Toleranse og respekt for homofile er nemlig minstestandarden vi forventer. Men så oppstår et krasj av gode hensikter: Mellom kampen for homofil frigjøring og respekten for andres tro. Hva er grensen for majoritetens toleranse for minoritetens intoleranse? Hvor langt kan man gå i å forsvare de religiøses rett til å fordømme homofili med Koranen i hånd? Ikke lenger enn om de har Bibelen i hånda, selvsagt. Undertrykking i religionens navn kan aldri forsvares. Klare holdninger betinger at noe er viktigst.

Også hijabdebatten handler – blant annet – om toleranse. De liberale har normalt stor toleranse for de fleste kulturelle og religiøse praksiser så lenge disse er valgt av individer i frihet. Grensen for toleranse går for praksiser som er påtvunget. Blir hun tvunget til å gå med hijab eller er det en selvstendig handling?

KRANGELEN mellom den uredde debattanten Sara Azmeh Rasmussen og Skeiv Verden er symptomatisk. Hun anklaget dem for å være for passive og redde for religionskritikk. De hevdet hun er imot religion generelt og islam spesielt. Urokråka lagde skandale da hun satte fyr på en heldekkende niqab i homotoget, og da hun brente en hijab 8. mars i år. Noen mener Sara må «vise respekt for familier som taper ære i det sosiale miljøet». Tenker man slik går verden veldig sakte framover.

DET ER FARLIG å dyrke en forenklet todeling: Det siviliserte «vi» mot de tradisjonelle, religiøse «de». Derimot er det lurt å velge hvem man vil snakke med og til. Media har en lei tendens til å løpe til konservative muslimske krefter – også med homosaken. Skadelige holdninger bør holdes opp i lyset. Men spør jeg en nyimportert imam på Grønland om homofili, får jeg svar som forventet. Homobevegelsen søker heller ikke sine allierte blant mørkemenn på Sørlandet.

I den nye, flerkulturelle homokampen må vi søke de sekulære, moderate og unge innvandrerne. Det må jobbes meget bestemt med homoholdninger i skolen. Det er på tide at Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) kommer på banen. Det åpne homoliv må leves av flere. Fordi de fortjener det.