Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Tomhet bak latter

En kvinne i begynnelsen av de førti, tung i kroppen av gjeld, kaker og sorg, bestemmer seg for å besøke det nyåpnede kjøpesenteret i skogen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Der - mellom behagelig tempererte butikker, kafeer, palmer og fontener - tenker hun: Hvorfor dra hjem? Hvorfor ikke bli boende i glassparadiset?

Dette er utgangspunktet for Marianne Fastvolds første roman «Død som en dronte», en eksplisitt, overraskende og til tider svart bok om sult og ensomhet. Fastvold debuterte i 1991 med novellesamlingen «Dame i svev» et merkverdig knippe fortellinger skrevet ut fra en kvinnes kropp og bevissthet. Årets bok fortoner seg som mer undersøkende enn den forrige, med flere lag av mening, samtidig som forfatterens evne til å trenge inn i det spesifikt kvinnelige er vel bevart. Fastvolds stil er rå, intelligent og burlesk, og latteren er aldri langt unna. Likevel: Leseren sitter igjen med en fornemmelse av ubehag, det er ikke en utpreget morsom bok, dette her.

  •  «Død som en dronte» handler om Elisa, skilt og med voksne barn som ikke kommer hjem til jul. Hun er snill, omsorgsfull, unnskyldende, selvutslettende, Hun er tjukk og blakk. Hun sliter med en forestående tvangsauksjon, og baker på natta for å tjene penger. Hun baker og baker, og det er vanskelig å skille mellom kroppen og bakverket. Kroppen er blitt til bolledeig, den knas, formes, eltes og kjevles.
  •  Leseren blir raskt fristet til å spørre slik lyrikeren Gro Dahle gjør i sin seineste diktsamling: «Når begynner et bakverk å synge?»
  •  Og her er det Fastvold viser hva hun kan: i beskrivelsen av kjøpesenteret som det moderne idealsamfunn. Til forveksling: Et moderne mørkeland.
  •  Fastvold tar leserne med på et vanvittig og begjærlig tokt, avdekker kjøpesulten, lengselen, lettheten, og plasserer oss plutselig ved kanten av en avgrunn. Fortellingen om Elisa er skremmende fordi den er gjenkjennelig, fordi den sier noe om tomheten, den som breier seg i og spiser av kroppen.

Fastvolds Elisa begynner ikke akkurat å synge. Hun brøler. Hun forlater sin iskalde leilighet, setter seg i bilen og kjører til kjøpesenteret - og der blir hun. I uke, etter uke, etter uke.

Om dagen: veltilpassede mennesker, vennlighet og sprudlende fontener. Butikker i fleng. Små kafeer. Frisør og aerobic og plastisk kirurgi. Ballrom à la IKEA - for barna. Her skal det kjøpes og kjøpes og kjøpes.

Om natta: Lyden av fugler som dunker mot glassveggen. Det evige suset av klimaanlegget. Fornemmelsen av barnegråt - er den lille blitt glemt igjen i ballrommet?

Mange lesere vil nok tolke et politisk budskap i Fastvolds roman. EU-motstandere vil sikkert finne ett og annet argument i teksten, for eksempel: EU - et moderne kjøpesenter uten kultur og menneskelig identitet. Selv tror jeg romanen vil mer enn det konkret politiske, for meg griper den inn i en kollektiv livsfølelse som finnes både i og utenfor EU. Simpelthen dette: At det banker et ensomt hjerte vak all den rene, pene, enfoldige, dyre og sterile staffasjen vi omgir oss med.