Tomme trusler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Norske ledere har i mange år argumentert for sine høye lønninger med at de vil forsvinne til utlandet hvis de ikke får bedre betalt her hjemme. Men nå har professor Tom Colbjørnsen ved Norges Handelshøyskole gjennomført en undersøkelse som sprenger myten om det alternative marked for norske ledere. De er rett og slett ikke etterspurt på det internasjonale markedet, og ikke har de særlig mot på å dra ut heller. Med andre ord: De har drevet falsk markedsføring, og har fått godt betalt for den.
  • Markedet for norske ledere i næringslivet er i virkeligheten like vernet som i det offentlige. Når de har kunnet få gjennomslag for sine krav, må det skyldes at venner hjelper venner: «Når jeg sitter i ditt styre, skal jeg sørge for høy lønn til deg, mot at du gjør det samme som styremedlem hos meg.» Men litt drahjelp får de selvsagt også utenfra. For de seinere år er det jo kommet noen selskaper hit som er innenfor det globaliserte avlønningssystemet. Det gjelder ikke minst de utenlandske oljeselskapene, som betaler sine direktører veldig bra. Og da griper de norske lederne begjærlig muligheten. Plutselig er de for likelønn, noe de ellers sterkt er motstandere av når de ansatte krever det. Likelønn mellom direktører er noe helt annet.
  • Noen ganger er altså sammenlikning noe som gjør ledere sterke. Men forestillingen om det åpne marked som presser prisen på direktørarbeidskraft, er etter Colbjørnsens undersøkelse avslørt som en fiksjon. Men de har en råd med det også. For da legger de til side det internasjonale perspektivet, og henter i stedet fram det nasjonale: «Vi er de beste til å lede bedrifter i Norge, derfor bør vi ha høy lønn.» Og det er muligens sant: Nordmenn er selvsagt de beste til å forstå norsk arbeidslivskultur, norske lover og norsk politikk. Men det må jo gjelde også alle andre som er født og oppvokst her i landet. Så argumentet om at norske direktører er best i Norge, kan lett slå tilbake: Også norske arbeidstakere generelt er best i Norge. Så hvorfor skal da direktørene være de eneste som får høye lønninger fordi de er kompetente nordmenn?