Tomt og forbudt i Nord-Korea

PYONGYANG (Expressen/Dagbladet): Det fantes strykejern av det slaget som mormor brukte i hyllene. Og symaskiner som man tråkker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Se så mange varer vi har, sa vår overvåker og pekte stolt på hyllene i varehuset.

Men det fantes ingen kunder. For det var slett ikke vanlig at det fantes noe å kjøpe i varehuset.

Pyongyang Varehus var fylt opp med alt som det stalinistiske diktaturet har å tilby av varer, bare fordi det ligger ett kvartal fra hotellet Koryo, som i går hadde besøk av 75 journalister fra utlandet.

En delegasjon fra EU er kommet til Nord-Korea, ledet av Sveriges statsminister Göran Persson.

Alltid overvåket

Så åpent har aldri lederen Kim Jong Il aldri vist fram sitt land. Velkommen til landet der alt er forbudt.

Vi tok rulletrappa ned og forsøkte å snike oss ut svingdøra og gå ut i byen. Absolutt ikke et steg utenfor hotellet var den ordren vi hadde fått og som vi forsøkte å trosse. Vi hadde ikke rukket 50 meter ut på Chang Gwang, den åtte kjørefelt brede og helt trafikk-tomme avenyen som leder gjennom hovedstaden, før vår overvåker rakk å ta oss igjen.

- Aha, dere vil spasere. La meg vise dere byen, sa herr Kim.

Ikke skatt

Mens vi spaserte, fortalte han:

- Nord-Koreas innbyggere betaler ikke skatt.

Han pekte på en ni etasjer høy leiegård og sa at der bor de ansatte i el-verket og de betaler ingen leie. Ingen ansatte - og det finnes ikke arbeidsledige - betaler leie. Barna går obligatorisk ti år på skole. Gratis, naturligvis. De som vil, kan gå på universitetet. Og det koster heller ingen ting. Alle nordkoreanere går på arbeid fem dager i uka. Lørdag er det «intellektuelt arbeid».

- Da skal vi lese «Den Store Lederen»s skrifter eller studere hva Kim Jong Il har vedtatt den siste uka. Det er viktig å følge med. Folket må utdannes ideologisk. Vi får låne bøker og aviser av arbeidslederne på jobben, forteller Kim.

Vi går forbi den veldige jernbanestasjonen og forsøker å gå inn. Men ei kvinne i uniform med rødt armbind og et bistert ansikt sier at der er det forbudt for utlendinger.

Med fast hånd styrer Kim oss gjennom Pyongyangs gater som stort sett er folketomme, til tross for at kvelden faller på.

- Nei, dit kan dere ikke gå. Nei, ikke dit! Folk blir plaget dersom de møter utlendinger i sine boligområder, forklarer Kim.

Vi går inn på en sykepleierskole og prøver å snakke med jentene som samler seg rundt oss. De fniser. Vi vil vite hva de mener om den svenske statsministeren Göran Perssons forsøk på å få igang fredsprosessen med Sør-Korea.

- Nei, nei! Dere kan ikke snakke med mennesker om vi ikke har gitt dere tillatelse, roper Kim.

Vi går inn på varehuset og får en mistanke om at han styrer oss dit med hensikt. Vi er flere journalister, alle i følge med sine overvåkere, som ser på de velfylte hyllene. Noen måneder før var tidligere utenriksminister Madeleine Albright fra USA i Pyongyang og noen journalister besøkte samme varehus, men da var hyllene tomme.

Ikke Beatles

Jeg spør etter musikk-avdelingen. Kim svarer at det er uinteressant for meg fordi de bare har koreansk musikk der. Folk har ikke hørt om Elvis.

- Vår ungdom har ikke godt av å lytte til utenlandsk musikk, særlig ikke amerikansk, sier Kim.

- Finns det ikke engang Beatles?

- Nei, de er for gammeldagse.

- Har dere ingen utenlandske artister i det hele tatt?

- Joda, vi har Beethoven og Mozart. De er veldig populære, sier Kim.

Slokker aldri

Nord-Korea er verdens mest isolerte land. Få mennesker i landet, med 22 millioner innbyggere, vet at Beatles har eksistert. De vet at Kim Il Sung er deres «gud» og Kim Jung Il er «guden»s sønn, samt at USA er djevelen og Sør-Korea ligger hakk i hæl. Det finnes 36 000 statuer av Kim Il Sung i landet. Hver by, hver bydel, hver landsby har sin av «Den Store Lederen». Og i hvert hjem henger to bilder i ramme - det ene av faren og det andre av sønnen.

Persondyrkelsen er hysterisk. I dag morges lød sirenene over hustakene klokka sju, deretter klokka 12 og de kommer til å lyde igjen ved midnatt: Gå på jobb, spis, sov! På denne måten holder diktaturet grepet om proletariatet.

Lyset slokker til stadighet på hotellet, fordi myndighetene slokker bydel etter bydel for å spare strøm. Det eneste lysglimtet man ser i nattmørket er lyskasterne som stråler mot den tjue meter høye statuen av Kim Il Sung på en haug midt i byen. Lyset på Kim får aldri slokke.

<B>HVERDAG:</B> Forbildet på plakaten er tungt å leve opp til for en nordkoreansk arbeider i dag.