Tønnes tunge lodd

SVOLVÆR (Dagbladet): Helsevesenet er i dyp organisatorisk krise og dyp økonomisk krise, sa statsminister Jens Stoltenberg i vårhalvårets avsluttende partilederdebatt hos Terje Svabø i NRK1 tirsdag denne uka. I så tilfelle må krisen ha utviklet seg mens dr. Brundtland, dr. Christie og professor Hernes bestyrte norsk helsevesen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En dyp krise kan umulig ha oppstått i løpet av de to og et halvt årene Kjell Magne Bondevik regjerte. Men Tore Tønnes Ap-forgjengere i helseministerstolen pleide å understreke at Norge hadde et av verdens beste helsevesener og at problemene tross alt var små. Hvem har sine ord i behold?

De store sykehusene går med underskudd, men ikke store, sett i forhold til budsjettene. Her i Svolvær gikk Lofoten sykehus i fjor i balanse. Sentralsykehuset i Bodø gikk med 45 millioner kroner i underskudd, men det utgjorde tross alt ikke mer enn sju prosent av driftsbudsjettet. Sykehusene behandler flere pasienter år for år, og med få unntak blir de livstruende eller alvorlig syke behandlet med en gang.

Underskuddene kan nok bli mindre eller forsvinne helt, og driften bli mere rasjonell, hvis Stoltenberg og Tønne lykkes i sitt prosjekt: Fristille sykehusene, la helsemyndighetene bestille tjenestene og sykehusdirektørene stå fullt ut ansvarlig for drift og økonomi. Da vil direktørene bli tvunget til å omorganisere og effektivisere, internt i sykhuset og mellom nabosykehus, selv om dette vil koste blod, svette og tårer.

Men helsevesenets mest grunnleggende «problem», som er temaet på den årlige helsepolitiske konferansen Nordland fylkeskommune arrangerer, kan Tore Tønne ikke effektivisere bort. For det handler om den rivende utviklingen innen medisin, teknologi og farmakologi, og om den velinformerte og velbeslåtte middelklassens store forventninger. Om norsk sykehusvesen blir aldri så veldrevent vil det være under konstant press fra fagmiljøer og pasienter om å ta ibruk nye metoder og nye medisiner. Og sykehusene vil selv ønske å gjøre det. For de ønsker det beste for sine pasienter og vil ikke stagnere faglig. Derfor vil pasientkøen aldri ta slutt og tilgangen på helsepersonell og penger aldri være stort nok.

Ett eksempel viser problemstillingen: I løpet av få år har sykehus over hele Norge fått såkalte MR og CT-maskiner for moderne billeddiagnostikk. Dette har bl.a. ført til at utposinger på blodårer i hjernen som kan gi hjerneslag, oppdages hos langt flere enn før. Disse pasientene forventer med rette å bli operert. Denne type inngrep tar mye kapasitet og penger ved de nevrokirurgiske avdelingene. Som også burde brukes på parkinson-pasienter som kan ha god nytte av en annen medisinsk-teknologisk nyvinning: en liten, men dyr dings, som hvis den blir operert inn i pasientene fjerner krampene deres.

Det er dessverre ikke slik som Carl I. Hagen påstår, at om vi bare bruker mer av oljepengene på nytt sykehusutstyr, vil driften bli mer rasjonell. Det er like ofte omvendt. Nytt teknisk utstyr skaper større køer og krever mer og bedre utdannet helsepersonell.

I dag håndteres prioriteringer, satsing og grensesetting i den medisinske utvikling nærmest i et anarki i Norge. Ekspertene er uenige, metodene varierer, de sterkeste fagmiljøene, flinkeste pasientorganisasjonene og sleipeste medisinfirmaene vinner fram. Statens forsøk på å styre har foreløpig ikke nådd lenger enn til Lønningutvalgenes svært generelle retninglinjer. Og disse undergraves straks en allianse av pasienter, overleger og medisinske firmaer vinner sympati i Stortingets sosialkomitee, som da vedtar at en ny medisin skal på blå resept eller en ny type inngrep få øremerkete penger.

Skal Jens Stoltenberg oppfylle sitt løfte om å få orden på norsk helsevesen, er fristilling og omorganisering av sykehusene bare forspillet. Hans helseminister må også få til et system der prioritering og utvikling av det medisinske tilbudet blir styrt, og der Stortinget holder fingerne unna fagmiljøenes jobb. Jeg tviler på om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har samme mål for øye når de nå har funnet hverandre i å ville fristille sykehusene.