Tony Blairs nye krig

Militante fagforeningsledere utfordrer Storbritannias statsminister

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Forrige torsdag omkom brannmannen Robert Miller (44) mens han kjempet mot flammene i en fabrikkbygning i Leicester. Tragedien helte bensin på bålet som truer med å føre Storbritannia inn i en ny «misnøyens vinter» - med økende sosial uro og massestreiker. For i likhet med andre store grupper i offentlig sektor mener brannmennene at de er underbetalt for sitt til tider livsfarlige arbeid.

Derfor har landets 55000 brannmenn varslet streik fra onsdag.

En brannmanns topplønn er 21000 pund, knapt 250000 kroner. Men de krever en 40 prosent lønnsøkning, avvist av Tony Blair som absurd: Han har tilbudt fire prosent. Han har også omtalt lederne med det verste skjellsordet han kunne finne: «Scargillates», etter den militante gruvearbeiderlederen Margaret Thatcher knuste i 1970-åra.

KJERNEN i Tony Blairs politikk har vært tosidig: modernisere offentlig sektor og gjennomføre en økonomisk politikk som holdt inflasjonen lav og utnyttet den generelle økonomiske veksten til å skape nye arbeidsplasser. Han har sprøytet inn enorme summer i offentlig sektor, samtidig som privatiseringsreformene skulle gi økt effektivitet. Men resultatene lar vente på seg, og effektivitetsøkingen har vært minimal.

Verre er det at den økonomiske veksten er i ferd med å stagnere, og at inflasjon truer - særlig på grunn av nye dramatiske lønnskrav fra store grupper ansatte i offentlig sektor.

Ved å gå til krig mot brannmennene har Blair åpnet opp en ny farlig front. Fra før har han den varslede krigen mot Irak å stri med, både hjemme og ute, mens stadig flere - også i hans eget parti - mener Blairs arbeiderpartiregjering også fører en klassekrig, i fullstendig utakt med partiets grunnfjell.

I 20 ÅR HAR DEN voksende middelklassen i Storbritannia surfet på toppen av økonomisk oppgang, lave skatter og bedret levestandard. Mens ansatte i offentlig sektor og Labours grunnfjell, arbeiderklassen, i økende grad har sakket akterut. Og mens retorikeren Blair understreker at han har sine røtter trygt plassert i partiets sosiale og sosialistiske fortid, forteller den praktiske politikken noe annet: Ferske eksempler er at avstanden mellom gode og dårlige skoler øker, at de beste sykehusene skal få flere midler på bekostning av de dårligste, og at regjeringen sysler med tanken på at studenter (eller deres foreldre) må betale vesentlig mer for universitetsutdannelse.

Labours slagord er «skoler og sykehus først». Problemet er at det hittil ikke har gitt generelt bedre tjenester, men forstørret forskjellene. Og regjeringens mange selverklærte mål for moderniseringen, for eksempel om reduserte ventelister, oppfylles ikke.

DET SISTE ÅRET har misnøyen gitt dramatiske utslag; i fagforbund etter fagforbund har militante nye ledere skjøvet Blairs venner og samarbeidspartnere til side. Mark Serwotka, Derek Simpson og Bob Crow, Mick Rix, Billy Hayes og Dave Prentis leder nå noen av de største fagforbundene. Det gjør ikke Andy Gilchrist, leder av brannmennenes FBU (Fire Brigades Union), men han står med nøkkelen som kan kaste Storbritannia ut i en ny vinter av misnøye.

For på sidelinja følger 6,5 millioner andre offentlig ansatte nøye med i brannmennenes kamp for høyere lønn. Grunnskolelærerne har allerede varslet at de vil gå til streik, og andre nøkkelgrupper i og utenfor offentlig sektor har gjort det klart at de er klare til krig mot arbeidsgiverne - og regjeringen. Det gjelder for eksempel togførerne og førerne på Londons undergrunnsbaner: De har allerede skapt kaos med flere endagsstreiker.

HITTIL HAR Tony Blair åpenbart ikke visst hvordan han skal takle kravene: Han har vært uforsonlig i tale, mens hans forhandlere har gitt etter, små steg av gangen. Nå må Blair bestemme seg, og han må overbevise de offentlig ansatte om at de har et felles mål: å bygge opp offentlige tjenester med høy kvalitet.

Dilemmaet er at han ikke lenger kan betale det denne moderniseringen koster uten å øke både lønningene og skattene. Det kan gi ham pusterom i forhold til de offentlig ansatte. Men skaren av tilhengere fra middelklassen vil igjen se på de konservative som et mulig alternativ.