Topp TV

Hva er det som gjør at en dramaserie stikker seg ut?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det begynte helt tilfeldig en baktung lørdag ettermiddag. Jeg lå i sofaen og forsøkte å zappe bort hodepinen og stanset opp på TVNorge. Det føltes feil – TVNorge viser aldri noe bra på denne tida av døgnet. Handlingen kretset rundt amerikansk fotball, de snakket om Texas og det tok meg sekunder å bli lokket inn i handlingen. Instinktet hadde talt. Dette var noe utenom det vanlige.

Etterpå blar jeg opp i TV-programmet: Serien heter «Friday Night Lights» og jeg har nettopp sett siste halvpart av reprisen av tredje episode. Hvorfor har TVNorge sneket denne juvelen inn i skjemaet uten å sende ut forhåndsprøver til meg og andre plagsomme anmeldere. Jeg velger selvsagt å ikke ta personlig, men som et tegn på at TVNorge ikke ser forskjell på en glitrende dramaserie og en av kanalens mange «freak»-dokumentarer om folk som er født med fire armer og hue i ræva.

Nå har jeg sett tre episoder av «Friday Night Lights», forelsket meg i to av de kvinnelige hovedpersonene og bestemt meg for å bli kompis med en av de mannlige. Hvorfor? Hva er det som gjør at en serie skiller seg så markant ut? Dette er dramakunstens store mysterium, og selv sjangerens mestere sliter med å finne oppskriften. Tenk bare på Aaron Sorkin, som nettopp har påtatt seg all skyld for at hans påkostede «Studio 60 on the Sunset Strip» har floppet og blitt «økset» etter bare én sesong. Som geniet bak «Presidenten» fikk Sorkin frie tøyler, men i «Studio 60» ble det etter hvert tydelig at en gjeng komikere og sketsjforfatteres karriereproblemer ikke var like fengslende som livet i Det hvite hus – eller i en liten by i Texas.

I 1990 utga journalisten H. G. Bissinger sin første bok, «Friday Night Lights: A Town, a Team, and a Dream», som tar for seg 1988-sesongen til fotballaget på Permian High School i Odessa, Texas. Fjorten år senere blir boka, som har solgt i over to millioner eksemplarer, filmatisert av Bissingers tremenning Peter Berg, som deretter bestemte seg for å lage en fiksjonalisert TV-serie bygd på boka og resultatet er en dramaserie der alt stemmer. Det første man merker, er den dokumentariske formen. Kamera er tett på, for å si det mildt, og karakterene slipper ikke unna. Klipperytmen er kjapp, men samtidig merkelig meditativ. Alle scener filmes uten prøver, med tre kameraer samtidig, noe som er uvanlig og det gir skuespillerne større ro og frihet til å improvisere.

Dillon er en småby der fotball betyr alt. Dillon Panthers er byens stolthet og den nyansatte treneren har et stort ansvar hvilende på sine skuldere. Hver fredag kveld stenger byen og alle befinner seg under flomlysene. Men «Friday Night Lights» handler mest om det som skjer mellom kampene, om samholdet i en liten by, relasjoner like intense som selve kampen. Som TV-anmelder Virginia Heffernan skrev i The New York Times etter premieren: «… not just television great, but great in the way of a poem or painting».