Toppidrett - den 11. landeplage?

Ordet Sport er lånt fra det engelske «sport» som betyr «morskab eller lek». Det er en forkortelse av disport, egentlig «bære bort», «få en bort fra arbeidet». Det var ikke tilskuerne som skulle adspredes, men utøverne.toppidrett Idretten er blitt noe ganske annet enn den var - en gang var den til for utøvernes atspredelse, mens den i dag er til som underholdning og atspredelse for tilskuerne. Det er ikke idealene som teller, det er resultatene, mener professor Arnulf Kolstad, psykologisk institutt, NTNU, Trondheim. Idretten er blitt middel Idretten har ingen kritisk funksjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sporten var ment som en morsom lek utenom arbeidstid. Ordet Idræt er oldnorsk og Idrætsmand er en «mann i besittelse av åndelige eller legemlige ferdigheter». Vi merker oss at idrettsmannen ikke skal ha avrevne korsbånd, dårlig menisk, astma, være mangemillionær eller reklamesøyle.

Opprinnelig var fysisk og mental lek et mål i seg selv. Gleden ved å holde kroppen i form og delta i kappestrid var motivasjon nok. I våre dager er det ikke bare blitt annerledes, men stikk motsatt. Idrett er hardt arbeid for toppidrettsutøverne, og lite adspredelse. I dag «ofrer» utøveren seg for idretten og nasjonen. Det kreves lønn og annen kompensasjon. Idrettsopplevelsen er ikke lenger tilstrekkelig belønning.

Idretten har ikke bare endret seg for den enkelte utøver. Toppidrettens samfunnsmessige funksjon er en annen. Tidligere var idrettens idealer og verdier viktigst, f.eks. gjennom uttrykket: «En sunn sjel i et sunt legeme» . Nå er det ikke lenger idealene, men resultatene som teller. Toppidretten er blitt et instrument for noe annet: tjene penger, fremme norsk næringsliv, «sette Norge på verdenskartet», få seere til kommersielle TV-kanaler, styrke nasjonalismen og selvgodheten. Idretten er blitt middel, idealene er ikke lenger noe mål.

I dag er det få protester når en pornoprodusent kjøper opp et elitelag i ishockey, og vil døpe Vålerenga om til Playboys. Pengene fra pornoprodusenten, som skriver seg fra en kvinnediskriminerende og seksualfiendtlig oppfatning av kropp og sjel, tas imot med takk av den bevegelsen som hadde sunne sjeler og sunne kropper som ideal. Dette aktuelle eksemplet illustrerer forfallet i toppidretten. Hvis man ikke kan more seg på isen med kølle og puck uten å få betaling fra en pornoprodusent, får man la være. Det samme gjelder surstoffdoping i høydehus og campingvogner som for noen er blitt en forutsetning for å konkurrere på ski.

Det undrer meg at toppidrettens ledere og utøvere ikke sier nei til denne diskrediteringen av en verdifull sosial aktivitet som det å ta vare på kropp og sjel sammen med andre i virkeligheten er. Idrettsgleden tjener ikke på ytterligere kommersialisering, ekstremytelser og fordummende medieshow. Idretten bør ikke overlate initiativet og styringen til næringslivet som ønsker å utnytte idrettens positive image til egne formål, eller til massemedia som skaper overdreven nasjonalfølelse og fremmedfiendtlighet ved å fokusere først og fremst på nasjonens gull.

Fremstillingen av internasjonale idrettskonkurranser i massemedia er etnosentrisk ladet. Det fokuseres på prestasjonene til de nasjonale vinnerne. I sportsjournalistikken er kampen mellom nasjonene gjort til sportens formål. Dermed får den delen av befolkningen som har gode anlegg for fremmedfiendtlig nasjonalisme tilfredsstilt latente tilbøyeligheter. I dag er det idrettslig suksess som mer enn noe annet gjør nordmenn stolte av å være norske, ikke kunst eller litteratur, ikke velferdssystemet, historien, vitenskap og teknologi. Hele 89% er stolt av Norge p.g.a. sporten, viser nyere undersøkelser.

Den tidligere presidenten i IOC, Avery Brundage, har sagt at «En olympisk medalje må vinnes, den kan ikke kjøpes». Tatt bokstavelig er dette riktig. Men pengene bak utøverne blir stadig mer avgjørende for suksess. Og prisen på medaljene stiger. Norge har som et rikt land kunnet satse på høydehus, treningsleirer i høyden, utstyrsforskning og et tallrikt støtteapparat. Dermed har «vi» kunnet hente medaljer, heder og ære.

I dag betyr antagelig støtteapparatet bak utøverne, inkludert moderne teknologi, vitenskap og alle slags medisinmenn, mer enn utøverens fysiske ferdigheter. Leger som spesialiserer seg på høydeopphold og kunstig oksygenstimulering, spesialister på biologiske rytmer, på kosthold og menstruasjonssykluser er avgjørende for resultatet. Å utvikle utstyr som gjør at et skihopp blir 1/2 meter lenger, som bedrer glien med 5/100, er blitt nasjonale forskningsoppgaver. Poenget nå er å treffe med «høydetreningen» på riktig tidspunkt. Det er på disse områdene den virkelige konkurransen foregår.

For land med penger og som er villige til å satse, er mulighetene store for å vinne i denne konkurransen. Ikke minst med hjelp fra massemedia som ser interessene sine tjent med at idretten utvikler seg på denne måten. Bare de aller rikeste landene kan, eller bør, være med på denne aksellererende galoppen i perspektivløst rekordjag, uten noen dypere sosial mening eller mål. Fattige land og folk bør bruke ressursene sine, inkludert den medisinske og vitenskapelige ekspertisen, på annen måte. Det er på tide at vi her i Norge stopper opp et øyeblikk og tenker gjennom konsekvensene av denne utviklingen av idretten, og stiller spørsmål ved meningen. Ønsker vi denne satsingen fordi vi kan alliere oss med vinnerne, kjenne at det drypper litt på klokkeren når det regner på nasjonens store idol etter at han eller hun vinner med tre hundredeler takket være høydehus, klestester i vindtunneler eller en skistav som er blitt 15 gram lettere, og som dermed representerer det store framskritt for skisporten den sesongen?

Sponsormidler er blitt nødvendig, og en trenger ikke bedriftsøkonomisk embedseksamen for å forstå at sponsorene vil ha noe igjen for pengene. De vil selge mer. Utstyrsreklamen i idretten fører til at merkevarene er blitt et «must». Ungene mobbes på skolen hvis de ikke har riktig merke på tøyet. Kroppsfikseringen er et helseproblem. Bulimi og anorexia er delvis forårsaket av et unaturlig kroppsideal i toppidretten.

Konklusjonen er at dette ikke er moro lenger. Toppidretten er blitt gjennomkommersialisert økonomisk alvor og et sosialt og helsemessig problem. Enkelte gjør hva som helst for å komme øverst på pallen. Å bli idrettshelt og mangemillionær står på ønskelista til altfor mange tiåringer, og bidrar til å fjerne interessen for viktigere og mer meningsfulle gjøremål.

Ressurssterke voksne mennesker bruker kunnskap og skaperkraft til å få kjernesunne gutter og jenter til å bli nasjonale supermenn og superdamer for å slå supermennesker fra andre land. Det ville vært bedre å bruke kunnskapen til beste for dem som faller gjennom i konkurransen, på de sosiale taperne, dem som virkelig trenger støtte fra ressurssterke folk, og ikke bare fra et nedslitt korps av underbetalte hjelpepleiere og andre med hjerte på rett sted. Nå bruker samfunnet ressurser på å sy puter under armene på velutrustet ungdom, på bortskjemte pappagutter fra Bærum med kneskader og astma, men som liker å kjøre slalåm, samtidig som narkomane og psykiatriske pasienter seiler sin egen sjø så snart de ikke er tvangsinnlagt. Bare fordi det ikke er underholdning, penger og prestisje å hente der. Taperne i systemet kunne trengt litt av den omsorgen toppidrettslederne viser for de mest vellykkede. Men det gir ingen prestisje å være støtteapparat for dem. Det går ikke an å sole seg i glansen fra olympisk gull i deres hverdag.

Den moderne kommersialiserte idretten har ingen kritisk funksjon. Den fungerer utelukkende som underholdning, distraksjon og avledning. Den er skapt av kommersielle interesser som understreker betydningen av å være rik, sterk og vellykket. Det går raskt mot utelukkende big business og fordummende underholdning.

Idretten står ved et veivalg. Enten fortsette med ytterligere spesialisering, elitedyrking, mer penger, mer vitenskap og teknologi, en idrett for de rike i den rikeste delen av verden. Eller forsøke å vende tilbake til adspredelsen som utvikler oss som mennesker, både kroppslig, emosjonelt og intellektuelt. Meningen var ikke å gjøre flertallet av oss til passive tilskuere i stolen foran fjernsynsskjermen for å se millionærene som levende reklamesøyler for unødvendige og likegyldige produkter.