Sporten var ment som en morsom lek utenom arbeidstid. Ordet Idræt er oldnorsk og Idrætsmand er en «mann i besittelse av åndelige eller legemlige ferdigheter». Vi merker oss at idrettsmannen ikke skal ha avrevne korsbånd, dårlig menisk, astma, være mangemillionær eller reklamesøyle.

Opprinnelig var fysisk og mental lek et mål i seg selv. Gleden ved å holde kroppen i form og delta i kappestrid var motivasjon nok. I våre dager er det ikke bare blitt annerledes, men stikk motsatt. Idrett er hardt arbeid for toppidrettsutøverne, og lite adspredelse. I dag «ofrer» utøveren seg for idretten og nasjonen. Det kreves lønn og annen kompensasjon. Idrettsopplevelsen er ikke lenger tilstrekkelig belønning.

Idretten har ikke bare endret seg for den enkelte utøver. Toppidrettens samfunnsmessige funksjon er en annen. Tidligere var idrettens idealer og verdier viktigst, f.eks. gjennom uttrykket: «En sunn sjel i et sunt legeme» . Nå er det ikke lenger idealene, men resultatene som teller. Toppidretten er blitt et instrument for noe annet: tjene penger, fremme norsk næringsliv, «sette Norge på verdenskartet», få seere til kommersielle TV-kanaler, styrke nasjonalismen og selvgodheten. Idretten er blitt middel, idealene er ikke lenger noe mål.