Tør du dette, Anne?

I dag legger styret i Statoil fram forslag om delprivatisering av selskapet og overtakelse av SDØE. Får dette politisk tilslutning, blir Statoil en gigant, samtidig som man slipper andre store selskaper inn på eiersiden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nasjonale strateger som Statoil-direktør Harald Norvik og tidligere styremedlem Tormod Hermansen har for lengst antydet slike endringer. De ønsker et større og sterkere Statoil og har en rekke argumenter for hvorfor selskapet bør få inn nye eiere. Holder argumentasjonen, eller er den tilpasset et broket politisk landskap hvor noen vil ha et stort statlig selskap, mens andre først og fremst vil privatisere? La oss se på det som hittil er sagt: En delprivatisering vil sikre selskapet bedre avkastning, man vil lettere kunne kutte kostnader og drive mer effektivt. Et børsnotert selskap vil få lettere tilgang på kapital, blant annet ved å ta opp lån. Det vil ha større armslag, kunne ta raskere beslutninger og operere friere på markedet. Det vil også tåle risiko bedre enn et selskap med politisk eierskap. Nye eiere vil nødvendigvis bli andre multinasjonale selskaper med hovedsete i utlandet. Statoil, som ble opprettet som motvekt mot de multinasjonale selskapene, vil nå invitere multinasjonale selskaper inn som medeiere. Staten vil nok beholde en trygg eierandel. Men hvor trygg er den når det blir snakk om fusjoner?

  • Vil private eiere tilføre selskapet ny og viktig kompetanse? Kanskje. Men både det tidligere og nåværende Statoil-styret har hatt tunge, kompetente, internasjonalt orienterte representanter med bakgrunn fra næringsliv og med forstand på økonomi, juss og politikk. Det er jo ikke politikere som sitter der, men de beste folk oljestatsråden kan finne.
  • Vil en delprivatisering gi større effektivitet? Kanskje. Statoil opererer i dag på et marked og har gjort det med suksess. Det har ekspandert og erobret nye markeder mens det har vært statlig eid. En tro på større effektivitet med andre eiere vil også være en innrømmelse av at Statoils ledelse og styre ikke har vært effektive nok i sin forretningsdrift.
  • Kan et delprivatisert selskap i praksis tåle større risiko enn et heleid statlig, politisk styrt selskap, slik Hermansen peker på? Statoil har sannelig tålt risiko som statlig heleid selskap. Det er gjort feilinvesteringer i milliardklassen både hjemme og i utlandet. Hvilken risiko skulle et delprivatisert Statoil ta som ikke Statoil alt har tatt? Og hvor stor risiko vil vi egentlig ta, vi som i dag eier Statoil? Er det grunn til å tro at miljøer som rådet Uni Storebrands direktør Jan Erik Langangen til å foreta raidet mot Skandia, eller de som styrte bankenes utlånspolitikk på slutten av åttitallet, er bedre for oss enn statens håndplukkede menn? Og gjorde styrerepresentantene i det private Saga klokere valg enn Statoils?
  • Vil et delprivatisert selskap få lettere tilgang på kapital? Det vil kunne låne penger. Men Statoils nåværende eier, den norske staten, lider jo ikke av pengemangel. Snarere tvert imot. Staten leter gjennom oljefondet etter gode plasseringer i utlandet. Så hvorfor skal staten selge deler av Statoil samtidig som oljefondet kjøper seg inn i andre oljeselskaper?
  • Det kan fort bli politisk flertall for å selge ut og stykke opp arvesølvet. Høyre og Frp har i mange år ivret for det. Ap's representant i energi- og miljøkomiteen, Torny Pedersen, åpner for det. John Dale i Sp åpner i hvert fall for en diskusjon. LO-leder Yngve Hågensen har ikke kategorisk avvist det. Hva har skjedd som krever endring av Statoil? Hvorfor har dagens aktører og politikere skiftet standpunkt fra den gang Statoil ble opprettet som folkets eiendom?
  • Francis Sejersted, Høyre-mann og ekspert i økonomisk historie, advarer mot delprivatisering. Det samme gjør den ferskeste kandidaten til LO-ledervervet, Per Østvold. Han mener de fremste privatiseringsaktørene bruker vikarierende argumenter. Regjeringspartiene har bastante formuleringer i Voksenåsen-erklæringen om at Statoil skal være et heleid statlig selskap.
  • Men prosessen er i gang. Norvik etterlyste en debatt om dette i vinter. Den er godt i gang. Noen mener den var en avledningsmanøver for å få oppmerksomheten bort fra Åsgård-overskridelsene. Avisene som var mest opptatt av den, har også vært sterke pådrivere for privatisering. Mange mektige aktører har for lengst trukket sine egne konklusjoner. Men det er våre folkevalgte som skal ta beslutningen. Tør du virkelig dette, Anne Enger Lahnstein?