Tor Jonssons siste kjærlighet

Hvorfor døde lyrikeren Tor Jonsson (1916 - 1951)? Han tok sitt eget liv, men hvorfor gjorde han det? Ingar Sletten Kolloen har skrevet en bok på 441 sider for å forsøke å finne svaret. Det handler, som tittelen på boka lyder, om «Berre kjærleik og død».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Tor Jonsson var hele livet preget av de svarte sidene i sinnet sitt. Han var beksvart på sitt mørkeste. Men det skiftet. I det ene øyeblikket var han en engel. I det neste var han faen sjøl. Ingar Sletten Kolloen ble født det året Tor Jonsson døde. De siste fire åra har han gravd seg ned i mysteriet Tor Jonsson, gudbrandsdølen som både med sitt radikale, politiske engasjement og med sine enestående dikt satte sterkt preg på sin samtid.

- Mer og mer gikk det opp for meg at jeg måtte oppklare et «drap», sier Kolloen. - Hvorfor endte det så galt? Tor Jonsson etterlot seg tre selvmordsbrev, der han understreket at ingen andre enn han selv hadde ansvaret for det som skjedde. Han var opptatt av at ingen skulle sitte igjen med noen form for skyld. Men hvilken utvikling var det som førte fram til den drastiske avslutningen?

- Har du funnet noe svar?

- For det første slet han hardt med de mørke kreftene. Han var en livsfarlig blanding av fakir og fatalist. Han var en fakir i den forstand at han aldri sluttet å plage seg selv. Og en fatalist på den måten at han følte seg knyttet til en skjebne. Han dveler ved det smertefulle, på en utpreget nevrotisk måte. Han hadde en dragning mot smerten. Denne dragningen lå også til grunn for hans litterære prosjekt. Til slutt ble smerten så sterk at han ikke klarte å leve med den.

- Hadde han overhodet ikke noe håp om en utvikling til det bedre?

- En stund hadde han det. Han hadde en illusjon og en tro på at kjærligheten skulle frigjøre ham. Da den ikke holdt, gikk det over styr. Tor Jonsson kan knapt kalles noen erfaren mann når det gjelder kjærlighet. Han hadde et forhold til en budeie i 1945, som neppe utviklet seg noe særlig. Da han kom til Oslo i 1950, hadde han et siste håp om å få seg et kvinnfolk. Han hadde en desperat og romantisk lengsel etter en kjæreste. Han var 34 år og hadde aldri hatt noe seksuelt forhold. Han skriver at han bokstavelig talt henger over fossen. Hvis ingen vil ha meg nå, så dør jeg, skriver han. Han har et voldsomt oppgjør med ordelivet, altså det å leve gjennom å skrive og drømme. Nå vil han leve ekte, i virkeligheten.

- Hva hadde Tigerstaden å by på?

- Han møtte til å begynne med den samme formen for innestengthet og fiendskap som han hadde kjempet med i hjembygda Lom. Anti-intellektualisme og bygdefascisme. Hjemme var han betraktet som et utskudd. Det ble ikke bedre i byen. Han skriver om vestkantkrokodillene som glefset etter ham når han søkte etter hybel. Til slutt leide han en hytte ved Ingierstrand, som den gangen var den rene ødemark. Et nifst skrekkfilmlandskap som ikke akkurat innbød til optimisme. Det er i denne situasjonen han kommer inn i det bygdeintellektuelle miljøet på Kaffistova. Der treffer han endelig en kvinne, Ruth Alvsen, som var journalist i Gula Tidend, og som han blir voldsomt forelsket i.

- Det endte galt likevel?

- Ruth Alvsen kunne umulig innfri den kolossale lengselen som Tor Jonsson gikk og bar på. Han hadde enorme illusjoner om kjærlighetens makt. Han håpet at han gjennom kjærligheten skulle overvinne de destruktive, mørke sidene. Gjennom kvinnen og erotikken skulle han finne fram til det gode i seg selv. I voldsom oppstemthet signerer han et brev til en venn «to på en hybel». Han var framme ved målet og skulle endelig få prøvd seg. Han tar med seg Ruth Alvsen til fjells, til en seter på Gausdalsfjellet. Den turen blir skjebnesvanger. Han klarer bare å elske i fantasien. Kropp mot kropp er han hjelpeløs og får fullstendig kollaps. Han er 34 år og lider et fatalt nederlag i elskovssenga. Han begynner å skrive selvbiografiske tekster om seksualangst og mangel på «hold», en nynorsk betegnelse på ereksjon. Han skriver om «det usle holdet». Han går til lege for å få medisin mot impotens. I sin desperasjon går han omkring på byen og forteller at han har syfilis. Han skryter på seg en kjønnssykdom for å skjule at han faktisk er jomfru.

- Hvordan utviklet forholdet til Ruth Alvsen seg etter dette?

- Hun blir skremt og trekker seg tilbake. Hun mestrer ikke denne desperate mannen. Hun hadde visstnok også en viss sans for melodrama, og det ble knapt noen lykkelig løsning på historien. For Jonsson på sin side ble bruddet fatalt. Det siste håpet brast. Kvinnen som skulle forløse de gode kreftene i ham, forsvant. Nå hjalp ingenting. Den store suksessen han allerede hadde hatt som dikter og artikkelforfatter, betydde ikke noe. Virkeligheten overskygget livet med ordene fullstendig. Han hadde vært tett opptil alt han hadde drømt om, men nå glapp taket. Livet ble meningsløst. De eksistensielle problemene tar overhånd. Smerten ved at han ikke kan elske, aldri få barn, ikke kan leve noe normalt liv, blir overveldende. Han blir mer og mer alene med sitt mørke evangelium. Og så begynner han å oppleve at døden har mer å by på enn livet. Gjennom døden skal han bli et nytt og bedre menneske. Han blir metafysiker. Døden skal bli en ny fødsel. Han lengter etter sin mor, som han var enormt sterkt knyttet til. Når han tar sitt liv, forestiller han seg selvmordet som en skapende handling.

- En slags frigjøring?

- Det blir en offerhandling. Han slipper fri fra smerten. Selvmordet blir en ideologi for ham. Den siste delen av skaperverket.

- Samtidig er denne mørke siden også kilden for diktene?

- Det er jo paradokset. Han skriver til siste slutt. Diktene hans er unike, men som biograf må man spørre: Var det verdt det? Kunne han ha vært behandlet? Folk med så sterke psykiske svingninger som Jonsson får behandling i vår tid. Ville det gjort Jonsson til en dårligere dikter?

- Har du noe svar?

- Svaret får vi aldri. Jeg har forsøkt å avdekke alle fakta rundt hans tragiske endelikt, uten å ta noen hensyn. Håpet er at boka kaster et lys over et forfatterskap som minst av alt handler om Ønskediktet.

Fattig ynskje
Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Tor Jonsson