Torader- angsten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Post Blå Kors: I går var det tid for å rusle rundt med bøsse igjen. Denne gangen gikk tv-inntektene til Blå Kors. Det er få familier (barn) som ikke har kjent eller kjenner rusen på kroppen. Noen av oss er vokst opp med den periodiske alkoholismen som gjør at minnene om fylla gir dårlige vibrasjoner, det være seg i jula eller midt i uka.

Nå var de aldri snakk om at Blåkorstoget skulle komme hjem til oss, fordi det i lange perioder ikke var noe problem, men det toppet seg da det var lite med arbeid og pengene uteble. Da var flasker i taket. Bak stoler. Under verktøy. Flasker en guttunge kunne leite fram og tømme ut. Med god og dårlig samvittighet pluss hemmelige tårer på rommet.

Faren min og jeg fikk aldri snakket ordentlig ut om periodefylla blant annet om da han rygget på min første dårlige bil så døra fikk en diger bulk som han malte over med beis. Det så ikke ut, selv om han mente at ingen så det der han sov ut formiddagsrusen på sofaen og etterpå serverte egg og bacon. Det var verre de gangene han hadde holdt på en stund. Angsten hans var som ville mustanger i en B-film fra ville vesten. Da var det godt å ha en trygg mor før jeg satte meg på sykkelen for å følge sporene hans på den våte asfalten. Litt redd for at han var gått ned mot elva.

Han var en gjennomført snill mann, også når han trakk pilsnerøl og for mye brennevin. Han spilte på hester, men skjønte ikke vår surhet da han hadde vunnet tusenlapper på Bjerke en onsdag kveld og kom seint hjem, stinkende tobakk og alkohol.

Jeg tror ikke at jeg sitter igjen med varige traumer. Jo, forresten, og det handler om instrumentet torader. Faren min var det vi kalte musikalsk, spilte gitar, hadde en varm og god røst, spilte piano og nevnte torader. Det siste ble ofte tatt fram i lystige lag som besto av ham selv og trekkspillets lyd fra kjellerstua. Den dag i dag føler jeg et visst ubehag ved lyden av torader, men jeg arvet hans gamle. Det står ute i boden.