Torsdag 11. april

Dette er den fjortende dagen med portforbud i Ramallah.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I en god stund nå har slagmarken forsvunnet om dagen og dukket opp igjen om natta. Storparten av nabolagets unge menn som ble arrestert i sine hjem, har returnert fra ti dagers arrest i en militærleir. Ettersom sosialt liv er nesten ikke-eksisterende, kunne vi bare besøke to brødre, Hisham og Jamal, som bor 100 meter unna hjemmet vårt. Begge er gift og har tre barn hver. De fortalte om reisen hjem etter å ha blitt løslatt og satt på frifot ved Kalandiya-kontrollposten. At de tilbrakte natta på et «gjestehus» som har blitt åpnet spesielt for de hundrevis av menn som løslates fra tid til annen. Det var ganske farlig for dem å gå hjem - en distanse på tre kilometer.

Brødrene fortalte også at de ikke ble fysisk torturert i løpet av arresttida, men de kjente seg utmattet etter å ha måttet stå oppreist med bundne hender og bind for øynene.

Vel hjemme mottok de mengder av telefoner fra engstelige fedre og mødre som ville spørre om skjebnen til de ungdommene som ennå ikke var løslatt.

Det ble en kort visitt. Etterpå går man hjem og venter på at et mirakel skal skje. Man føler seg rastløs og utålmodig, men er også taus. Bestemmer seg for ikke å se på TV, dropper en nyhetssending eller to.

Selvmordsbomben i Haifa kom som et varsel, en unnskyldning for mer sinne og flere militære inntog.

Ikke noe annet sted i verden enn dette infiserte stedet, har politikk og moral skilt mer lag.

Flere nyheter kom fra flyktningleiren ved Jenin. Etablert i 1948 - her bor 13000 mennesker på én kvadratkilometer. Man hører hva reportere og øyenvitner sier, men kan ikke være helt sikker på om leiren har blitt jevnet med jorda eller ikke. Uansett vil den militære aksjonen i Jenin bli en skandale i moderne tid - et skremmende tilfelle hvor flyktninger på nytt må forlate sine hjem.

Man kan spørre hvorfor slike leirer avler så mange selvmordsbombere som sier adjø til livet. Tross alt kommer de ikke fra månen. Man kan jage dem til døde, men det vil bare avføde nye bombere av samme typen - i alle fall så lenge de ikke føler at livet er verdt å leve.

Jeg hadde en lang samtale med sjefredaktøren i den venstreliberale israelske avisa Ha'aretz. Vi følte oss begge maktesløse og var enige om at all volden dypt sett skyldes halvveise løsninger og ignorering av de virkelige årsakene. Det vi opplever er ikke terrorisme forkledd som vanlige menn, men heller stadig økende urettferdighet og det at døve ører vendes til i sannhetens øyeblikk. Og to folk som ikke vet hvordan de skal håndtere alle pliktene ved det å leve.

Ellers har hele familien vært ute og arbeidet i hagen. Det var det eneste vi kunne gjøre. Til og med de små barna syntes det var gøy å klippe gress. Seks år gamle Ramez hadde lyst på et eple, enda han utmerket godt visste at en slik luksus ikke var å oppdrive. Jeg trodde at han prøvde å erte meg, eller plage meg. Viste ham epletreet med nye spirer og blomster. Han spurte hvor lang tid det ville ta for treet å bære frukt. Jeg trakk på skuldrene og fortalte ham at det helt sikkert vil komme epler - mange av dem.