Torsdag 14. mars

Det er 14. mars. Morgenen så ikke ut til å love noen forandring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg sto opp og gikk forsiktig ut av døra for å ta en titt. Utsikten til den israelske bosettingen i nærheten ble forstyrret av tanks på hovedveien. Fire eller fem tanks sto og ruste motorene. Bortsett fra det, var det ingen tegn til liv.

Jeg følte meg forrådt av denne tidlige oppvåkningen. Jeg har for vane å stå opp tidlig når jeg arbeider med en ny bok. Det er riktig at jeg jobber med en ny roman for tida, men jeg har ikke klart å skrive på den i det siste. Skrivingen har stoppet opp, men ikke den medfølgende vanen med å våkne tidlig.

Det var ikke nok kaffe. Jeg tenkte et glass te ville gjøre nytten. Strømmen var på. For en flaks! På fjernsynet kom innslag etter innslag om kvelden før. Blodet rant. En kanal fokuserte i noen sekunder på en ung mann som ble drept for forræderi. Han hang i sentrum av Ramallah. Hans blå jeans var skitne og opprevne. Resten av kroppen var naken. Hans ansikt, tynt og blekt, sa meg ingenting. Jeg lurte på om vi trenger mer blod.

Teen smakte meg ikke. Det faktum at det begynte å regne, gjorde den ikke noe bedre. I den lille dalen og i fikenlunden oppover mot bosettingen begynte fuglene å kvitre og pipe høylytt. Jeg lurte på om de reagerte på det plutselige regnet eller på ambulansen som spant av gårde rett utenfor. Naboene tittet ut fra terrassene for å finne ut hva som skjedde.

Regnet stoppet brått. Noen få barn kom ut i gata. Kvinnestemmer skrek ut og beordret dem inn. Ei lita jente besluttet å trosse ordrene og syklet videre på trehjulssykkelen sin. Hun hadde på seg en uformelig og tung rød genser. Moren løp ut og etter henne i full fart. Flere barn trosset ordrene og flere mødre løp etter.

En gutt på tolv år kom syklende. Han fortalte at noen få butikker var åpen og at det ikke var soldater i nærheten. Han hadde til og med fått kjøpt sigaretter til faren. Flere i nabolaget besluttet å utfordre krigen og gå til butikken i nærheten. Det er et ganske frivillig portforbud som er innført. Det er frykten for en dødelig kule på avveier som holder folk innendørs.

Jeg var blant noen få barn, gamle og kvinner som gikk ut for å utforske veien til butikken. Etter tre dager med beleiring var de fleste familiene tomme for brød. Du kan ikke skylde på oss for å være brødetende folk. Det er fattigdommen som har lært oss å spise brød.

Butikken var halvåpen. Ingen melk. Ingen sigaretter. De hadde Coca-Cola. Og ris. Bakeren i nærheten var også åpen. Et fransk fjernsynsteam lagde en reportasje på innsiden. Fotografen filmet stabler med brød og ventende barn og kvinner. En gammel kvinne rødmet når han fokuserte på ansiktet hennes. Han stilte et spørsmål og kvinnen la hånda på en brødstabel. Det så ut som hun var tiltrukket av det ferske og varme brødet.

To små gutter ventet på sin tur. Til å begynne med snakket de så lavt at jeg ikke hørte noe. Så sa en av guttene at fire menn var drept denne morgenen. Den andre sa det bare var to. Den første så taust på meg som om han ville at jeg skulle avgjøre saken og bekrefte hans versjon. Jeg bare klappet ham på skulderen. «Det kommer til å slutte en gang. Snart.» Han bare smilte. Han trodde meg ikke.