Torsdag 14. mars

Det er morgen. Jeg nekter å skru på fjernsynet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De vil trolig vise bilder fra krigen. Våre tanks i Ramallah. For et fryktelig syn. Soldater som skyter i gatene. Tanks i kryssene. Ambulanser i skytteltrafikk. Sirener. Eksplosjoner. Brann. Hva er dette? Et mareritt? Hva gjør vi der?

Bare en gal regjering kunne sende så mange tusen fullt væpnede soldater mot sivile. Eller kanskje har makten vi har skaffet oss korrumpert oss slik at så mange av oss har mistet forstanden? Hva er det de ønsker? Innser de ikke at ikke en eneste nasjon har i moderne tid gitt opp retten til suverenitet og frihet? Hva ville vi israelere gjøre om vi var under okkupasjon i 35 år? Min eldste sønn skrur på fjernsynet. Han vil se værmeldingen. Jeg vet at jeg vil få se bilder av gårsdagens døde. Ti, femten, tjue? I går kveld oppga de ikke navnene. Det er en forferdelig tid nå.

Kjenner jeg noen? Kanskje er det en venn. Kanskje er det en venns sønn eller datter. Takk Gud, jeg kjenner ikke noen av dem i dag. Jeg er lettet. Et øyeblikk seinere innser jeg at verden har kollapset for 23 familier for evig. Og det er også palestinske døde. Det er omkring 50. Jeg vil aldri få vite deres navn, aldri bli kjent med deres familier, aldri se deres sørgende foreldre, sønner og døtre. Og det er titalls skadde på sykehusene. Noen vil aldri komme seg igjen.

Men denne falske normaliteten som vi lever i er sterkere enn oss. De tre barna er allerede på vei til skolen. Min kone og jeg snakker ikke om at de tar bussen eller går noen kilometer to ganger om dagen. Som en overlevelsesakt antar vi at de er OK. Hun ftrer hunden. Snart vil hun gå på jobb. Vi vil kanskje gå ut og se et teaterstykke i kveld. Helvete begynner bare 20 kilometer østover.

Jeg skreller en appelsin og kutter meg i fingeren. Både jeg og min kone spøker om hvor klossete jeg er. Jeg ser på blodet som pipler ut av fingeren. Det stopper snart. Jeg tenker på blodet som renner ut av en mann som har blitt skutt. Så mye mer blod. Jeg tenker på hans smerte. Så mye mer smerte. Nesten umulig å forestille seg. Og jeg vet at i morgen vil han bli spist av mark.

Jeg bandasjerer fingeren og skrur på datamaskinen. I de fire siste åra har jeg nesten bare skrevet om denne forferdelige konflikten. Og den har bare blitt verre.