Torskens forbannelse

TROMSØ (Dagbladet): Finnmarkingene har mistet retten til å høste av gullgruva i havet. Som takk har de fått statsstøtte fra Oslo. Det har ikke vært noen god løsning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Finnmark vakler videre. Verdens mest «moderne» og subsidierte fiskeindustri er håpløst akterutseilt og ender som papirbunker i skifteretten.

Trålerne seiler sørover med torsken. Nå sendes den helt til lavkostlandet Kina før den ender opp på middagsbordene våre.

Aktørene i torskefisket bor andre steder i landet. De driver ikke veldedighet og leverer der de mener de får best pris. Råstoffet selges i et globalt marked, og der har fileten fra Finnmark en snøballs sjanse i helvete. I Båtsfjord forteller fiskekjøper Hagbart Nilsen at han taper inntil seks kroner på hvert kilo han produserer. Det er ufattelig - han driver butikk et par åretak fra enorme verdier. Men noe har gått fryktelig galt for Finnmark. Og det er ikke fordi finnmarkinger er dummere enn andre folk.

Konkurs i Vardø

Kriserammede Vardø har kjempet for å beholde statlige arbeidsplasser. Nå har byen fått enda mer å slite med. Fiskeindustribedriften Aarsæther gikk konkurs 20. juni, etter å tapt 30 millioner kroner på ett års drift. 190 ansatte mistet jobbene sine. Kommuneledelsen forbereder seg på økt pågang på sosialkontoret og har bedt bankene vise hensyn overfor folk som nå ikke klarer sine forpliktelser.

SETT FRA OSLO er ikke Norge en kystnasjon. Analysen fra Tostrupkjelleren og stortingsrestauranten går jo ut på at finnmarkingene har blitt boende for å forsvare landet mot Sovjetunionen. «Da Berlinmuren falt, falt også en viktig grunn til å opprettholde bosettingen i Finnmark,» skriver VG-kommentator Hanne Skartveit.

Påstanden er både ignorant og historieløs. Det er omtrent like meningsfylt å hevde at folk ikke har noe ved Mjøsa å gjøre når vinter-OL for lengst er over.

DEN FISKEINDUSTRIEN som nå bukker under, var Arbeiderpartiets trumfkort da de skulle gjenreise et avsvidd fylke etter 1945. Planene ble klekket ut på Youngstorget. Kystfolkets egne sedvaner var trolig det siste Erik Brofoss hadde i tankene da han dro nordover med sjekkheftet. Fiskerne tvilte på industrialiseringen. Torsken kom jo svømmende inn til kysten av seg sjøl. Helt gratis. Var det nødvendig å hente den langt til havs?

Men Brofoss spurte: «Vil dere ha statsstøtte eller vil dere ikke?» Og penger fikk de. Til filetfabrikker og trålere. Krampetrekningene ser vi i dag: Når filetbedriften går konkurs, står SND klar med nye lån. Gode råd fra sør har vært dyre når Finnmark fortsatt ikke står på egne bein.

ADVARSLENE HAR VÆRT mange. Burde Finnmark låse seg fast til en eneste måte å produsere fisk på? Men fortsatt er ensidig satsing på ulønnsom filetindustri og et trålfiske med frynsete rykte svaret på problemene i en av Europas mest ressursrike regioner. Hvor lenge kan det fortsette? Små bedrifter med lokalt eierskap og fleksibel foredling, med basis i leveranser fra en lokal fiskeflåte, har vært en vellykket strategi i Lofoten. Det må også kunne gå an litt lenger nord.

En seriøs diskusjon om bosetting i Finnmark er nødt til å starte med noen ærlige innrømmelser om en feilslått norsk fiskeripolitikk og forvaltning.

Feilgrepene har dramatiske følger for vårt mest fiskeriavhengige fylke, der bare litt over 1000 mennesker nå har fiske som hovedyrke. Retten til å fiske forsvinner ut av fjordene og fiskeværene. Dette skjer raskt og uten politisk debatt. Det er interessen for kystens folk som mangler. Det er jo ikke så mange velgere igjen der.

Samtidig ønsker fiskeriminister Svein Ludvigsen og Norges Fiskarlag å skape en flåtestruktur med enda færre og større fartøyer. Kyst- og deltidsfiskeren skal bli arbeidskraft for trålselskaper og filetindustri. Det er en beklagelig nødvendighet, ifølge statsråden. Men i Finnmark føler mange at dette bare er enda mer av en medisin som ikke har virket.

UNDERSØKELSER VISER at de minste fiskebåtene ofte er de mest lønnsomme. De høster med ressursvennlige metoder og leverer blodferske fangster med høy kvalitet. Men paradoksalt nok sørger kvotesystemet for å fjerne mange av disse båtene. Adgangen til havet begrenses. Det oppleves som yrkesforbud i bygder der det ikke finnes noen annen fornuftig levevei enn fiske. Der spør de hvorfor det er en privilegert elite i andre deler av landet som skal ta hånd om torskekvotene.

De store taperne

Finnmark og Troms er de store taperne i norsk fiskerinæring. Hordaland og Møre og Romsdal er vinnerne. Strukturendringer rammer systematisk de delene av landet som ligger nærmest fiskefeltene. Av en samlet reduksjon på 1078 registrerte fartøyer fra år 2000 til 2001, står de to fylkene for halvparten. Utviklingen i rettighets- og flåtestrukturen er en medvirkende årsak til at industrien i Finnmark er i ferd med å rakne, skriver avisa Fiskaren.

Svaret fra Storting og regjering er «pakker», særordninger og skattelette. Det opprettholder statusen som klienter. Det svekker troen på egne krefter og brennmerker landsdelen. Pengestrømmen fra «Han Stat» kan lett tolkes som kompensasjon til mennesker som sakte, men sikkert er fratatt retten til å høste av lokale ressurser.

Men staten som velgjører er kunstig åndedrett og kan ikke få folk til å klore seg fast ved Barentshavet. Bare ved å stake ut en ny kurs for fiskeripolitikken, basert på fylkets naturgitte fortrinn, kan finnmarkingene tre ut av rollen som nasjonens tiggende gneldrebikkjer.

EN VIRKELIG GOD grunn til å avfolke Finnmark måtte være om den norsk-arktiske torsken i framtida la sin årvisse vandring til Oslofjorden. Det kommer den ikke til å gjøre. For det var rikdommene i havet som førte folk til finnmarkskysten. Og det er også den viktigste grunnen til at mange ønsker å bli.

Fisken utenfor Finnmark er en fornybar nasjonalformue verdt et ukjent antall milliarder av kroner. Nasjonen skal leve av den når oljen tar slutt, om vi forvalter den klokt. Men da må politikerne bestemme seg for om det skal bo folk i Finnmark som sjøl får avgjøre hvordan de vil hente fisken opp av havet og eksportere den for oss.