Tortur og ansvar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I natt holdt president George W. Bush den første av seks planlagte taler fram til den 30. juni, da USA skal overlevere deler av den politiske makten i det okkuperte Irak til en midlertidig regjering. Målet for presidenten er å styrke oppslutningen i det amerikanske folket om Irak-politikken, og snu eller bremse den nedadgående tendensen i oppslutningen om Bush selv foran valget i november.

Bildene fra fengselet Abu Ghraib i Bagdad har sjokkert en hel verden og oppflammet Midtøsten. Men de har også, selv om amerikanske medier har behandlet materialet svært forsiktig, undergravd presidentens troverdighet i hjemlandet. Og for George W. Bush er det først da det blir alvor. Han og hans rådgivere har hittil avvist reaksjonene mot Irak-invasjonen andre steder i verden med arroganse. Presidenten støttet for eksempel forsvarsminister Donald Rumsfelds deling av Europa i en gammel og en ny del der støtte til invasjonen i Irak var skillelinjen. I natt appellerte Bush om støtte til en ny resolusjon i FNs sikkerhetsråd om Irak. Den støtten må han få fra det gamle Europa, og fra et FN som presidenten har stemplet som «irrelevant».

Irak skulle bli en militær parademarsj inn i ei ny tid der demokrati kunne innføres ved hjelp av små styrker bevæpnet med høyteknologi og smarte våpen mens de befridde jublet. I stedet er Irak blitt ei militær og politisk hengemyr, der presidenten må gjøre politisk helomvending mens USAs militære er avslørt som torturister, slik de også ble det etter hvert i Vietnam.

Presidentens forsøk på å legge skylda for handlingene i den grusomme bildedokumentasjonen på enkelte individer, er avslørt som enda en avledningsmanøver. Mishandlingen av fanger er en del av et system med røtter i nedslaktingen av fanger fra Kunduz i Afghanistan, via den brutale fangekennelen på Guantanamo-basen til fengslene i Irak. Med støtte fra Bush har Rumsfeld satt Genèvekonvensjonen til side i behandlingen av fanger, og slik gjort begge direkte ansvarlige for torturen. Vi betrakter den sviktende oppslutningen bak Bush i det amerikanske folket som en sunn reaksjon mot den brutaliseringen og militariseringen av politikken som han står for.