Tour de France er den perfekte metafor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mye er sagt om forfatter Kjartan Fløgstad, historieprofessor Tore Pryser og fordeler og ulemper ved kildehenvisninger i skjønnlitteratur denne uka. Men i tillegg til å skape liv og røre i en stille sommeruke – som bestilt for festivaltrøtte og Harry Potter-lanserende kulturredaksjoner over det ganske land – slo professor Pryser et slag for noe som selvsagt er helt innlysende jo mer man tenker på det: sykkelrittet Tour de France er den perfekte metafor. I enhver sammenheng.

Tour’en går inn i sin siste uke nå, med Thor Hushovd-nemesis Mark Cavendish fra Isle of Man i en slags riksklyserolle. Men så har jo ethvert reality-tv-konsept som baserer seg på utpsyking, utholdenhet og utstemming rappet hele konseptet sitt fra et gjennomsnittlig Tour de France.

Finanskrisen var ikke bare en kategori 1-motbakke, det var kapitalismens hovedfelt som råkjørte nedover fjellskrentene i Pyreneene for så å ende i tidenes massevelt i bånn av bakken. Sylvia Brustad og regjeringen trodde de kompiskjørte inn til et trygt og taktisk sluttresultat med Kjell Inge Røkke i Aker-saken. Men det var før han likevel så sitt snitt til å stikke av noen kilometer før mål. I Tour de France ville det i et slikt tilfelle helt klart vært på sin plass med et «je’ er forbanna» og en velrettet spiss albue i feltet på neste etappe.

Høstens valgkamp kan, hvis vi er riktig heldige, få ordentlige Tour de France-vibber over seg. Kanskje noen kan plassere Johan Kaggestad i et tv-studio valgnatta?

For er det ikke litt Astana-tendenser over Arbeiderpartiet? Opererer laget med en eller to ledere? Hvem er Lance og hvem er Contador? Jens skal kjøres fram til seier, men hvor lenge vil Jonas finne seg i å være en skarve hjelperytter? Og hva med det rødgrønne samarbeidet i feltet? Vil de slippe Halvorsen og Navarsete fram til etappeseire for husfredens skyld? Én ting er sikkert: Trond Giske vil gi mye for å få stå på podiet med gul ledertrøye omkranset av vakre kvinner.

I Høyre er alt åpent, hvor ingen egentlig har troen på Jern-Ernas sjanser i sammendraget. Da er det duket for poengjakt i spurter og opp fjellsider for veteranen Per-Kristian Foss og unge og lovende Torbjørn Røe Isaksen. Sistnevnte så lyseblå at han nesten kunne blitt kjøpt opp av énmannslaget til Lars Sponheim. Han trenger på sin side all hjelp han kan få for i det hele tatt å få sykle opp Løvebakken på siste etappe 14. september.

Frp har ingen lederdilemmaer og rittets råeste taktikk, men hvorvidt folk som Ulf Erik Knudsen og ikke minst Per Sandberg klarer å holde hodet kaldt og sykle for laget mer enn seg selv gjenstår fortsatt å se. Siv Jensens strategi bærer uansett mest preg av å skylde på ufine metoder hos motstanderne, drive Erna Solberg til vanvidd med ulike invitasjoner til taktikkeri og ikke minst tukle med girene til Trond Giske. Men aller mest er Siv imot at Giske er god venn med sykkelreparatøren sin.

PS: Stor takk til Tore Pryser for

inspirasjon i arbeidet med denne teksten.