Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Tradisjon og fornyelse

En av de vakreste offentlige bygninger i Oslo huser Norges Høyesterett. Den er plassert i linjen mellom regjeringskvartalet og Stortinget, og med Akersgatas avisfasader rett i mot. Plasseringen er mer symbolmettet i dag enn noen gang siden den sto ferdig som tinghus for Oslo i 1902: Høyesterett hevder sin plass blant statsmaktene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg tar gjerne en tur over Høyesteretts plass for å fornemme rettens plass i vår konstitusjon. Den storslåtte, men samtidig enkle fasaden i italiensk renessanse, tegnet av den da 34 år gamle arkitekt H. J. Sparre, er full av detaljer i den stramme helheten. I dag framstår bygningen modernisert i tradisjonell drakt. Slik gjenspeiler huset også rettens plass i det moderne samfunn: Et lands rettssystem utformes i en kamp mellom tradisjon og fornyelse, der lover gitt av folkevalgte organer og rettsavgjørelser i mange saker skaper et mangefasettert nettverk rundt folks virke.

  • Høyesterett er toppen av dette rettssystem. Men domstolen har i lange perioder av vår historie ført en tilbaketrukket tilværelse. Folk flest kjenner lite til institusjonen, selv om justitiarius rangerer som nummer tre i det formelle makthierarki. Og våre politikere møter jevnlig aktører som gir dem mer bry enn Høyesterett. Jeg antar at den enkelte stortingsrepresentant er sterkere engasjert av hedmarkinger som protesterer mot skytefelt i Trysil og Åmot enn selv av plenumsavgjørelser som erklærer lover i strid med Grunnloven.
  • Høyesteretts historiker, Erling Sandmo har gjort meg oppmerksom på at det siden 1945 bare er FrP av partiene som har nevnt Høyesterett i sine valgprogrammer. Men den nåværende høyesterettsjustitiarius Carsten Smith vil det annerledes, og er selv en av de mest sette og hørte justitiarier i rettens snart 200-årige historie. Han har sørget for at Høyesterett har fått informasjonssjef, og nå har retten fått en instruktiv og vakker liten bok om seg selv og sitt hus: 'Norges høyesterett' med bidrag både av Smith, Tschudi-Madsen, justissekretær Sophie Solheim og professor Peter Lødrup. At rettens historie om ikke lenge også vil bli framstilt av to av våre mest lovende unge historikere, forteller om en ny vilje til å synes i det offentlige rom. Og om kort tid vil innstillingen fra Smiths domstolskommisjon bli lagt ut til politisk debatt.
  • Så det vil bli rik anledning til å debattere både Høyesterett og resten av domsvesenet. Spørsmålet er bare om det vil skje. For selv om justitiarius gjerne vil la retten åpne seg mot offentligheten, debatteres den helst bare i juristenes eget tidsskrift, Lov og rett. Og den hovedproblemstillingen som har gått oftest igjen de siste 40 år gjelder den betydning dommernes sosiale og yrkesmessige bakgrunn har for den juss som kommer til uttrykk i deres dommer. Sist ut i denne evige debatt er professor Asbjørn Kjønstad som påviser at fordi de fleste dommerne kommer fra sentrale statlige embeter, har retten en tendens til å gi staten medhold når staten er part i en sak.
  • En annen jurididisk professor, Eivind Smith, har imidlertid i et større verk om domstolenes rett til å prøve lovers grunnlovsmessighet framholdt at domstolene, og særlig Høyesterett, nå tenderer i retning av å ta standpunkt for den enkelte borger i rettighetsspørsmål. Nylig har til og med regjeringen fremmet en proposisjon som skal gjøre menneskerettighetene til norsk lov. Men i slike saker blir justitiarius Carsten Smith og et par andre kanarifugler blant de 19 dommerne veldig alene. Statens og fellesskapets tarv står sterkt i norsk juss, selv i en tid da de individuelle rettigheter har bedre vilkår i internasjonal juss enn noen gang.
  • Dette passer våre politikere godt. Det utgjør en sikkerhet mot amerikanske tilstander der Høyesterett spiller en politisk rolle av første orden. Men det kan også fungere som et bolverk mot utglidning i retning av det erstatningssamfunn som amerikanerne har fått, der individets rettigheter ved enhver rettslig korsvei utmyntes i store pengesummer og der ethvert politisk spørsmål kan ende i rettssalen. Men det er riktig som justitiarius Smith påpeker i boka: Høyesterett har en stadig viktigere rolle å spille som vern for de personlige rettighetene i en tid da maktkonsentrasjoner i privat så vel som offentlig sektor blir stadig sterkere. Men da trenger vi flere dommere med hans innstilling.