Tragedien i Ålesund

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen har bebudet en gransking for om mulig å finne årsakene til rastragedien i Ålesund. Ikke for å finne mulige syndebukker, men for å lære av hva som har skjedd og for å treffe de tiltak som er nødvendige for å redusere faren for at liknende ting kan skje igjen. Det er en riktig innstilling til hendelsen som har skaket oss alle. Selv om det ikke er første gang steinblokker løsner og skader hus i Norge, er det uhyre sjelden det skjer i bymessige strøk og med så fatale følger. Derfor er det naturlig at svært mange nå føler uro etter det som har skjedd.

Å eliminere risiko for rasulykker er en urealistisk målsetting i et land hvor naturkrefter, temperatur- og klimaendringer utsetter grunnen for store påkjenninger. I Norge bor vi på steder «ingen kunne tru at nokon kunne bu». Vi bor oppunder fjell, på toppen av elveskråninger, på områder som kan bli oversvømmet av flom osv. Ingen kan eller vil betale for den ultimate sikring. Det vi kan er å lære av tragedier som denne, gjennomgå lover og regelverk, vurdere sikringsbestemmelser, ansvarsforhold, byggesaksbehandling, forholdet mellom utbyggere, tomteeiere og faglig ekspertise. Det skylder vi som samfunn ofrene for raset i Ålesund og deres pårørende. Det er også helt nødvendig i ei tid da utnyttelsen av tomtearealer i pressområder er større enn noen gang.

Det har lenge pågått en debatt om hvordan kostbare feil i byggenæringen kan reduseres. Regjeringen vil i sitt forslag til ny plan- og bygningslov blant annet foreslå å innføre krav om uavhengig kontroll. Uansett hva som er årsaken til ulykken i Ålesund, mener vi en styrking av det uavhengige kontrollapparatet vil være betryggende for både boligkjøpere, byggenæring og kommunale myndigheter. Like viktig vil det være å styrke myndighetenes egen vurdering av hvilke arealer som egner seg for boligbygging og hvilke nødvendige sikringstiltak som må til.